Anne-Marit Vestengens brønnerop i Kashmir

Søskenparet Anne-Marit og Per Steinar Vestengen fra Jessheim er i gang med et idealistisk skoleprosjekt i Kashmir. De er allerede involvert i flere utdanningsprosjekter i Kambodsja.

 

Håvard Elias Vestengen er Per Steinar Vestengens (i midten) sin sønn. Han var med far og tante Anne-Marit Vestengen til Kashmir.

De er ikke som alle andre, søsknene Vestengen. Så har de da også litt å slekte på. Mange husker “folkets oppvigler” Ole Vestengen med glede, noen med irritasjon og de aller fleste med respekt. Ole gjorde en kjempejobb for flyplassnaboene i forkant og underveis i byggingen av hovedflyplassen.

– Det er ikke sikkert vi har samme impulskontroll som andre mennesker, men det får heller stå sin prøve, sier Anne-Marit Vestengen noen dager etter hjemkomst fra Kashmir, en region i det indiske subkontinentet som er kontrollert av henholdsvis Pakistan (nordvestlige delen), India (den sentrale og sørlige delen) og Kina (den nordøstlige delen).

Kashmir

Kashmir er en betent region. Innbygger er for det meste muslimer (cirka 20 prosent hinduer) og språket er urdu, Kashmiri og hindi.

– Hit dro dere. Hvorfor det?

– Vi ble kjent med Abdul Saboor Khan her i Norge. Han var involvert i en liten egendrevet organisasjon, og det arbeidet de bedriver der for å bedre kårene for en skole i en by i Kashmir, var noe vi ønsket å være en del av, sier Per Steinar Vestengen.

Krøtterstier

Som sagt, så gjort. Og i påsken reiste søskenparet til Kashmir sammen med Per Steinars sønn Håvard Elias. Nærmest i hemmelighet bega de seg innover i landet på veier som nærmest må beskrives som krøtterstier. Og politieskorte var nødvendig i det de passerte forskjellige regioner og grenseposter.

– Vi dro som turister og fortalte ingen offisielle instanser om hva vi skulle. Da ville vi trolig ikke fått lov til å reise, sier Anne-Marit Vestengen, som sier de bodde i et hus vegg i vegg med skolen. Der fikk de i smug sjekket forholdene for å se om det var mulig å bidra med noe for å bedre f0rholdene. Skolen, som ligger i et område der koranskoler dominerer i antall, er en vanlig skole for både gutter og jenter.

Rent brønnvann

Slik ser brønnene ut i dag.

Rent vann til skoleelevene er fullt mulig å få til med små økonomiske midler, er konklusjonen til Vestengens. Og de ser også at det er mulig å bidra å gjøre det enklere for gutter og jenter å gå på samme skole.

– Noe av det vi kan bidra med er også å lette forholdene slik at det er lettere for foreldre å sende jenter og gutter til samme skole, sier Per Steinar Vestengen.

– Og det var det?

– Det er ikke mange kronene som skal til før de har bedre og renere vann. Det er det som blir vårt prosjekt, sier Anne-Marit Vestengen.

– Det er rent vann, men det er brønnene som er problemet; vi kan få til mye ved å dekke til og sørge for at brønnvannet ikke blir forurenset av skitt og møkk, sier den utradisjonelle damen med det hjelpende hjertet.

Den rene vannkilden ligger åpen og blir forurenset. Dette ønsker Anne-Marit og Per Steinar Vestengen å bidra til at blir bedre for skoleelevene som drikker dette vannet.

– Samler inn penger?

– Vi får se hvordan vi gjør dette. Det er forsvinnende lite penger det er snakk om, så vi får se hva vi gjør for å få på plass det økonomiske. Det kan godt hende vi tar det av egen lomme, sier Anne-Marit, som med et smil om munnen forteller om at hun på samme tur var hedersgjest under et seminar der både rikspolitikere og andre prominente gjester var til stede panelet.

Slik ser skoleplassen ut, sett fra nabohuset der søsknene Vestengen bodde under oppholdet i Kashmir i påsken.

Hedersgjest

Jessheimpuls får egentlig ikke lov til å referere fra da Anne-Marit Vestengen ble introdusert før sitt innlegg under seminaret hun oppdaget at hun var hedergjest – og at hun ble nevnt i samme åndedrag som Mor Teresa i introduksjonen…

– Jeg har ingen ide om hvorfor, og da jeg satt i panelet på scenen så oppdaget jeg plutselig et banner på endeveggen bak publikum. Da holdt jeg på å få latterkrampe og klarte så vidt å holde meg, flirer Vestengen, som understreker at hun er stolt over å være invitert som gjest under seminaret.

Legg merke til banneret på bakveggen. Der ønskes hedersgjest Anne-Marit Vestengen velkommen. 

Mer enn leger

– Hva snakket du om?

– Forskjellige ting. Men i et område der alle vil bli leger og ingeniører så valgte jeg, all den tid jeg ikke er smart nok til å komme med noe lignende selv, å sitere Stephen Hawking: “Husk å se opp på stjernene, og ikke ned på føttene dine. Prøv å forstå det du ser, og under over hva som gjør at universet finnes. Vær nysgjerrig. Og hvor vanskelig livet enn måtte virke, er det alltid noe du kan gjøre og være god i. Det er bare viktig at du ikke gir opp.”

– Du dekket deg til under oppholdet?

– Helt uproblematisk for meg å gjøre det. Det er en del av skikken og kulturen der vi var, så for meg handlet det om høflighet og folkeskikk, sier Vestengen.

Fortsetter i Kambodsja

Søskenparet Vestengen fortsetter sitt engasjement i Kambodsja, et engasjement som har vedvart siden 2011. Den gang tok Anne-Marit med seg alle sparepengene sine og dro dit for å bygge skoler. Dette prosjektet er blitt en innarbeidet del av innsalmlingsprosjektet “Prosjekt Kambodsja”, der elever ved Allergot ungdomsskole er aktive og særdeles engasjerte.

– Dette prosjektet går sin gang, og jeg er fortsatt engasjert i det, sier Anne-Marit Vestengen.

– Men da Abdul Khan snakket om behovet på skolen i byen Rawalakot, så ble jeg interessert i å se om det er noe vi kan få til der. Derfor dro vi dit, og nå ligger det an til at vi blir med på et prosjekt der også.

– Kan dette bli en del av et prosjekt på Allergot også?

– Vi får se. Det hadde vært interessant å se om vi kan innlemme dette prosjektet på en eller annen måte. Men det må vi heller komme tilbake til, sier søsknene Vestengen.