Fysj, så skittent og deilig

 Oil City Slickers i levende live burde nesten være skolepensum for musikkhungrige hoder. Egil Stemkens og kompani transformerte Jessheim til England lørdag kveld.

Det er sikkert ikke viktig på Stortinget og i andre formelle settinger, men det slår oss at en solid dose britisk pubrock trolig ville vært en mer effektiv vitaminpille enn det meste av det doktorer skriver ut av medisiner i vårt lille land. Viking eller ei.

En solid dose pubrock er ei skikkelig vitaminpille

Og med Egil Stemkens som frontmann for musikalsk voksenopplæring i avdeling britisk undergrunnsrock sjangeren pubrock, så får vi en helhjertet leksjon i hva det vil si å formidle det som formidles må rent musikalsk.

Oil City Slickers gjør “I’m The Man” av Joe Jackson.

Det enkleste svaret og definisjon er: hjerte, dedikasjon, forståelse og en fandenivoldskhet du ikke kan “fake”.

Hjerte, dedikasjon, forståelse og fandenivoldskhet

Full transparens: Egil Stemkens er en fyr jeg kjenner ganske godt fra oppveksten og  i voksen alder. Ingen hemmeligheter rundt det. Jeg har levd relativt tett på hans bandprosjekter. Fyren leker ikke musikk. Derfor omtaler vi hans musikalske bravader. At han er bassist i Hellbillies gir også hans bedrifter relevans. Og så er han fra Jessheimpuls sitt nedslagsfelt. 

Egil Stemkens mener det han gjør

Det som har slått meg gjennom drøyt 35 års bekjentskap er at Egil Stemkens mener det han gjør – uansett hva han gjør. Uansett setting eller størrelse på lokalet.

Og når han entrer scenen med “hobbyprosjektet” Oil City Slickers, så er det arbeiderklassens musikk vi hører i hver eneste akkord som vrenges ut i Kulturbanken lørdag kveld.

Det er ikke pent, det er ikke pyntelig…

Det er ikke pent. Det er ikke pyntelig. Det er ikke spesielt norsk. Det er er rett og slett et lite stykke England som treffer oss som ei trassig spyttklyse midt i trynet. Vi elsker det, og forstår at punkerne og folket med sikkerhetsnåler både her og der stjal energien fra et sted mot slutten av 70-tallet.

De stjal den fra Dr. Feelgood og de andre bandene i den britiske undergrunnen – bandene som gikk planken, bandene som hoppet og ga faen.

De stjal den fra Dr. Feelgood…

Lørdag kveld i Kulturbanken ga i hvert fall denne skribent troen tilbake på at det kan være verdt å ta turen for å høre et band som gjør sangene til andre band. Coverkvelder kan være så mangt. Og så deilig. Oil City Slickers er et fenomen som bedriver noe så bakstreversk som å hinte til musikalske røtter alle vi andre har glemt – eller aldri har hørt om. Britisk undergrunnsmusikk fra sent 70-tall. Sært? Så til de grader.

Jessheimpuls luktet på energien i Kulturbanken lørdag kveld. Den luktet godt, til tross for at det var en skitten affære vi ble servert.

Stemkens, Knut Erik Paulsen, Palle Krüger og Nikolai Grasaasen spilte for England lørdag kveld. Og Jessheim svarte med “Hell yeah”.

Vi kastet en pint opp i lufta og skrek “England”, for å omskrive Diaz  i en sådan stund. Det hadde han han sagt var helt greit.

Sod off…