Rød dag med anstrøk av blått

Pål Korsmo var alpintalentet Kjetil Andre Aamodt og Lasse Kjus måtte se seg slått av helg etter helg. Ett av mitt livs tyngste øyeblikk var da jeg bar kisten hans til graven for 30 år siden.

For ordens skyld: Påls familie er informert om at dette skrives.

Det er fredelig på kirkegården denne ettermiddagen sent i april 2018. Det er lenge siden jeg har vært her nå. Strever litt med å finne gravsteinen til kompisen min. Sliter med å forstå at det er gått 30 år siden jeg og fem andre venner av Pål bar ham de siste meterne til en nykastet grav.

Etter litt leting finner jeg den.

Hovin kirke en aprildag i 2018.

Pål Korsmo vant så å si alle norske mesterskap i alpinbakken den tiden han konkurrerte. Det begynte med seier i Donald Duck-mesterskapet på Kongsberg da han var 10 år, 11 år, 12 år og 13 år. Både i storslalåm og utfor. Det vil si, han ble nummer to i utfor som 12-åring. Han kjørte sitt siste renn da han knapt hadde fylt 17 år.

Pål vant så å si alle aldersbestemte mesterskap

Pål vant også hovedlandsrennet (NM for 14- og 15-åringer) i utfor og han vant Coca Cola-mesterskapet i utfor som juniorløper. Kjetil Aamodt ble nummer to og Didrik Marksten ble nummer tre. Resultatlistene fra den tiden er interessant fordi de er spekket med navn som senere både kjørte og vant verdenscuprenn i alpint.

Men det er Pål sitt navn som nesten alltid står øverst på de resultatlistene.

Ann Kristin Knoph, Line Christiansen og Pål Korsmo etter et renn i Åslia.

De gamle resultatlistene er selvsagt vann under brua nå 30 år senere, men jeg registrerer med stor glede at Pål bar i seg alle de kvalitetene og holdningene vi ser i Aksel Lund Svindal, Kjetil Jansrud, Kjetil Andre Aamodt, Lasse Kjus og de andre nordmennene som ivaretar den arven Ole Kristian Furuseth gikk i front for da han løftet Norge inn i verdenstoppen i alpint omtrent på den tiden Pål døde.

Pål var omtenksom og omgjengelig

Pål var omtenksom og omgjengelig. Det var ofte drepende kjedelig å gå sammen med han på Jessheim en lørdag formiddag. Han stoppet og pratet med alle han kjente, og det var ikke få. Vi som ikke var så omgjengelige og pratsomme på den tiden sto ofte i bakgrunnen eller fortsatte å gå.

Pål Korsmo var en fighter.

Det var idrett som var livet for Pål. Jeg har vært hjemme hos mor Åse og far Knut og sett på gamle avisutklipp fra den tiden. Det ble mange avisartikler i løpet av den korte tiden han sto på start med nummer på brystet, og et par av dem er bare hysterisk morsomme. For eksempel et referat fra da Ull/Kisa sine 14-åringer satte ny norsk rekord på 4 x 60 meter.

Friidrett var en del av sommertreningen. Og Pål hevdet seg der også.

Pål var stor for alderen og temmelig rask. Han var en del av det laget som satte rekorden. Jeg tror Roger Rønning og Edward Hughes var med også. Og Christoffer Wiig?

Det var idrett som var livet for Pål

Det pussige med det rekordløpet er at Pål trodde det var kvalifisering, så han tok ikke av seg overtrekksbuksa. Ingen rakk å fortelle ham at det var finaleløpet som skulle i gang. Men rekord ble det.

Det var vanlig å drive med sommeridrett og vinteridrett. Men det var alpint som var Pål sin store pasjon. Her med Edward Hughes, Torbjørn Elstad og Lars Weimoth.

Men det var i alpint Pål hadde et usedvanlig talent. Det var tidligere lensmann og tidligere formann i alpingruppa i Ullensaker skiklubb Jan Berge som var den første til å poengtere det. Berge var i Kvernlia (det var en kort alpinbakke som lå ved siden av hoppbakkene i Gjestadhagen). Knut hadde lånt et par ski som Pål skulle teste. Svingene satt som et skudd, og Jan Berge trodde nesten ikke på at det var første gang gutten hadde slalåmski på beina – som i tillegg var altfor lange…

Jan Berge trodde nesten ikke det han så

Resten er egentlig lokal skihistorie. Dagen etter gikk turen til sportsbutikken til Bjarne Lindholt, ski med riktig lengde ble kjøpt inn og første konkurranse ble gjennomført kort tid etter. Det rennet ble arrangert i Aurskog-Høland.

Pål (nede t.v.) Kvalifiserte seg til den internasjonale Coca Cola-finalen (internasjonalt mesterskap) vinteren 1988. Det samme gjorde Kjetil Andre Aamodt (nede t.h.).

Merittene ble mange, men hodet til Pål vokste aldri inn i himmelen av den grunn. Vi havnet på samme skilag da han tok steget over i seniorklassen. Der begynte den hverdagen alle møter når de tar steget fra junior til senior: du starter bakerst, kjører i gropete løyper og jobber deg oppover på startlistene.

Pål under utforen i den internasjonale Coca Cola-finalen i Bormio. 

Det var det han var i gang med da livet tok en brå sving natt til 1. mai for 30 år siden, på sesongavslutning og parallellslalåm i Lindvallen i Sverige.

Det var det han var i gang med da livet tok en brå sving for 30 år siden

Jeg skulle vært med på den turen, men hadde ikke penger. Var egentlig ikke så hypp på å pakke bag og ski heller. Sesongen hadde vært lang nok som den var.

Så våknet vi da, til de svarteste nyheter en vårdag kan bringe. Kompisen vår var død, 17 år gammel og på terskelen til voksenlivet.

I dag sitter vi igjen med minnene

Ole Kristian Furuseth var en stor inspirasjon for alle unge alpinister på Romerike. Her er han og Pål avbildet etter klubbmesterskapet til Ullensaker skiklubb.

I dag sitter vi igjen med minnene. Og vi sitter igjen med Påls minnefond. Familien ønsket ikke blomster i forbindelse med Påls bortgang. De var mer ønskelig at folk ga penger til det som skulle bli et minnefond der talentfulle alpinister i Ullensaker skiklubb blir tildelt et beløp og diplom når de har bemerket seg. Den første som ble tildelt dette stipendet var Ole Kristian Furuseth.

Pål er en del av min Jessheim-generasjons kollektive bevissthet

Jeg er sikker på at Pål er en del av min generasjons kollektive bevissthet fra den gang Jessheim var et lite sted der alle kjente alle. Og det er flere enn meg som synes 1. mai er ei litt vemodig rundingsbøye en gang i året. Det er en dag som har hatt et anstrøk av blått i seg de siste 30 årene.

Det eneste jeg er sikker på er at han hadde smilt og slått av en prat

Hva Pål hadde gjort og bedrevet i dag? Det kan vi bare spekulere i. Det eneste jeg er sikker på er at han hadde smilt, stoppet opp og slått av en prat med kjentfolk han møtte på gaten. Og dem ville det vært mange av!

Vi sees, kompis.