Eurovision song contest 2011. Düsseldorf, Tyskland. Øyvind Mo Larsen og Johnny Logan

Da ringvraket fra Jessheim møtte Johnny Logan igjen

Jeg vandret rundt som et ringvrak i trykkokeren kalt Eurovision 2011 da jeg så min gamle venn Johnny Logan som ei redningsflåte i andre enden av lokalet.

Vi var på reportasjetur i Düsseldorf, fotograf Roar “voi voi” Grønstad og jeg. Stella fra Kløfta var det norske håpet i den internasjonale finalen. Året var 2011, og vi begynte allerede etter to dager å merke mental slitasje der vi sirklet rundt i en boble som tidvis føltes som en syretripp for viderekomne.

Som en syretripp for viderekomne

Husker ikke lenger hvor mange dager vi var på jobbreise, men det å oppleve dette maskineriet og denne subkulturen fra innsiden er både interessant og skremmende på en og samme gang. Ingenting fra den virkelige verden trenger inn i denne sfæren mens du befinner deg på innsiden.

Nyhetene dreier seg om hvordan stemmen til artisten holder seg, hvor mange antrekk som er med på turen og om det tyske springvannet er godt nok for delegasjonen som hele nasjonen fester sin lit til når det drar seg til…

Det finnes ingenting fra den virkelige verden som trenger inn

Det finnes ingenting som ikke kan overanalyseres og diskuteres. Var hælene på skoene for høye? Ville det påvirke koreografien og øyeblikkene artisten skulle se inn i kameraet med et skjelmsk smil over høyre og venstre skulder? Ville dette i det hele tatt gå bra? Og ville vi få 12 poeng fra Sverige?

Den norske delegasjonen var i hvert fall invitert til den svenske delegasjonen på kanapeer og forfriskninger en av kveldene i Düsseldorf. Av en eller annen grunn befant fotograf Grønstad og jeg oss i begivenhetenes sentrum – hvis vi kan bruke det uttrykket. Og det kan vi, for nyheter fra verden for øvrig var nærmest umulig å få tilgang til.

Vi var i et lite stykke Nord-Korea – avsondret…

Grønstad og jeg følte at vi befant oss i et lite stykke Nord-Korea. Avsondret fra resten av verden. Det var kun Eurovision som gjaldt.

Det var umulig å slippe unna, og vi begynte som sagt å merke slitasjen på kropp og hode.

Visst hadde vi fått noen tips fra Aftenpostens Arve Henriksen, mannen som har dekket den internasjonale finalen 11 ganger tidligere. I år har han tatt steget inn i boblen for 12. gang, og den Sørum-bosatte journalisten beskriver tilstanden i Lisboa slik: “Det er jo eget samfunn i samfunnet dette her. Blodfansen er helt i tåka og  deltar på alt som er av delegasjonsfester. Dette er for spesielt interesserte.”

Blodfansen er helt i tåka

Arve Henriksen, Aftenposten

Vi som ikke var blant de spesielt interesserte begynte etter hvert å bli mette av tingenes tilstand. Den norske MGP-gallionsfiguren Per Sundnes fikk heller ikke humøret til å stige nevneverdig denne kvelden hos den svenske delegasjonen. Grønstad og jeg var på innerlæret, og vi så ikke enden på dette eventyret.

Stella hadde ennå ikke sunget prøver eller semifinale, og vi gikk og kjente på klaustrofobien og tilværelsens tomme menykart.

Eurovisions svar på Elvis Presley…

Det var da han trådte inn i rommet, Eurovisions svar på Elvis Presley. Fenomenet Johnny Logan var invitert av svenskene for å kaste glans over arrangementet, og det var som  om luften klarnet og vi kunne puste igjen. Mannen som har vunnet to internasjonale Eurovision-finaler er Gud i denne sfæren. Atmosfæren endret seg umiddelbart.

– Næh, der er J0hnny  jo. Vent her, jeg må bare hilse på ham,  sa jeg til Grønstad.

– Mr. Logan, do you remember me?

Johnny ble stående og tenke seg om.

– Yeah, the band with the cowboy hats?

– Spot on, sa jeg.

Johnny og jeg møttes nemlig året før (i 2010), da bandet jeg spilte i varmet opp for ham på Jessheim.

Johnny Logan var på Jessheim

Her, denne utmattende kvelden i Düsseldorf, merket jeg at kreftene sakte men sikkert vendte tilbake. Det ble noen trivelige minutter med mannen alle i boblen Eurovision ville snakke med og ha en bit av.

– Hvordan holder du ut, Johnny?

– Just roll with it, man.

Det ble ikke tid til så veldig mye mer. Johnny måtte videre inn i forpliktelsene han hadde. Det er ikke lett å være Elvis, uansett i hvilken Elvis-tapning du kommer i. Logan forsvant videre inn i sitt Graceland.

Styrket i troen på at vi ville komme oss helskinnet gjennom hysteriet i Düsseldorf uten å ta telling, forlot fotograf Roar og jeg den svenske delegasjonens sammenkomst. Vi visste at vi kom til å overleve oppholdet i dette musikalske Disneyland uten varige mén.

Vi ruslet ut i natten og plystret på “Haba Haba” i de nattestille gatene. Men Roar stoppet meg da jeg prøvde meg på koreografien.

Ett sted går grensen, sa Grønstad.

Men det ser ikke slik ut, sju år senere. Eurovision ruller og går.

Det gjør Johnny Logan også.

Og vi?

Vi forsøker å skrive en sang.