Han som maste seg til skolestart

SKRÅBLIKK

Så var det store øyeblikket kommet. Den dagen vi skulle begynne på skolen. Problemet var bare at jeg var to og et halvt år gammel.

Det var august 1971. Døli skole sto der som en umalt høyborg for kunnskap, lærevillighet og åpent landskap – bokstavelig talt. For pendelen hadde svingt vekk fra klasserom og over mot åpent landskap med klasserom rundt. Det var tepper av grønn filt på gulvet (garantert en gryende astmatisk bombe…) og det var spenning i luften for storebroren min, Bønna og de andre som skulle begynne på skolen denne dagen. Og for meg, selvsagt.

For jeg ville også begynne på skolen. Jeg husker faktisk at jeg for mitt bare liv insisterte på at også jeg skulle stå tidlig opp, få matpakke i sekken og møte opp i skolegården sammen med de andre. Det blir sånn når du gjennom et helt liv – det vil si to og et halvt år – har diltet i bukseræva på storebroren din og sett over skulderen hans fra den dagen du ble født. Så skolestart var en selvfølge også for lillebror.

HERMET: Jeg hermet alltid etter storebror Ole. Hvis han leste blader, så skulle jeg lese blader. Og så videre…

Så der sto vi da, en solfylt dag i august, og ventet på å bli ropt opp av hun som skulle bli frøken de neste seks årene. Det var kun frøken på barneskolen på Døli. Magne Hjelle var rektor. Resten var kvinner, og Ole og jeg sto spent og ventet på at navnet vårt skulle bli ropt opp.

Jeg husker jo ikke dette hendelsesforløpet, men i det gamle familiealbumet står Ole, Bønna og jeg sammen med Toril Håve. Hun ble storebroren min sin lærer på Døli. Og jeg fikk være med på fotograferingen jeg også. Men den nyeste og største sekken jeg var i stand til å ha på meg.

NY SEKK: Med hver vår nye skolesekk la vi i vei til første skoledag. En av oss var fem år for tidlig ute…

I dag – 16. august 2018 – våknet 530 førsteklassinger i kommunen vår. Mange gleder seg, noen gruer seg og andre bryr seg sikkert ikke så mye om at det er første skoledag. Felles for dem alle er at de nå skal inn i et skolesystem som kommer til å forme dem – på godt og vondt.

De skal lære å sitte stille, de skal lære å lese, de skal lære å regne og de skal lære å bli mennesker. Jeg krysser fingrene for at de blir sett på som individer.

Skoletiden kommer til å bli et ork for noen av dem, helt fantastiske år for andre og en helt grei tilværelse man bare må komme seg gjennom for en del.

Men måtte de aldri miste nysgjerrigheten, lekenheten og den barnlige undringen de har i seg når de står der og venter på sitt eget navn bli ropt opp.

Fem år etter at jeg tjuvstartet skoleløpet mitt, så sto vi som skulle bli klasse 1a ute i skolegården og ventet på at vårt navn skulle bli ropt opp.

Og med Berit Strand Nyjordet som et myndig, pedagogisk og stødig grunnfjell kom vi oss gjennom barneskolen på en god måte, de aller fleste av oss.

NABOER: Tom Erlandsen, storebror Ole og en umalt og helt ny Døli skole i august 1971.

Det har vært mange kronikker og avisartikler rundt den reformen som sendte 6-åringene på skolen – og mangelen på evaluering av den reformen. Lek blir erstattet av alvor, hevdes det. Det kan godt hende.

Det er bare å krysse fingrene for at at det står kompetente folk og venter på de små når de stiller med vannkjemmet hår, litt for stor sekk, undring i blikket og sommerfugler i maven.

Selv avsluttet jeg skolegangen som 2-åring etter et par uker. Da broren min og de andre førsteklassingene ruslet oppover Karibakken, sa jeg ha det til foreldrene mine og forsvant bak hushjørnet hjemme. Der satte jeg fra meg skolesekken og fant fram matpakka.

Matpakka ble spist i en fei, og så rundet jeg hushjørnet igjen og satte meg og gjorde lekser…

Måtte den barnlige gleden aldri forsvinne hos noen av de 530 i skolegården. Og måtte vi voksne bevare vår.

Lykke til. Til oss alle.