Vi som fikk elg i julekalenderen

Jeg har vært en sporhund i naturen og hengt i stroppen siden før jeg kunne gå. Julekalenderen jeg fikk som barn kan ha vært medvirkende til det…

Elg i solnedgang har det ikke vært så mye av for min del. Elg i julekalenderen derimot…

Da vi var små fikk vi julekalender med små dyrefigurer i hver luke.  Av og til tror jeg det var den kalenderen med dyr i lukene samt turene i skogen med faren og farfaren min som gjorde at jeg i dag blir kalt både kjentmann og stifinner av de nærmeste omgivelsene når vi er på fjelltur. Og med henholdsvis minus 8 og minus 6 i nærsynthet så har jeg av noen av vennene fått tilnavnet Falken.

Sporhund

– Se her har det gått rådyr og hjort, sier jeg og peker på dyresporene like ved skiløypa i Gausdal.

– Jeg tror det har drysset snø fra trærne, sier en i følget.

– For hvis det er dyretråkk, så har hjorten jammen meg gått i små sirkler rundt den bjørka…

Jeg tripper rundt som Elmer Midd, og det er rett før jeg legger øret til jorden for om mulig å høre rådyr og hjort som løper vekk etter at vi skremte dem. Det er helt stille i fjellet. Det eneste jeg hører er undertrykt latter.

Ok, så treffer vi ikke med sporvalget hver gang.

SS Norway

Det var egentlig ikke så stas å få julekalender med dyrefigurer i heller. I Karisvingen visste vi at både Ove, Erling, Lars Weimoth og de andre hadde fått sjokoladekalender. Hos Tollan vanket det julekalender fra Amerika, for faren til Michael var telegrafist på SS Norway. Eksostisk så det holdt der i gården.

Hos Tollan hadde de hustelefon festet på veggen, med lang ledning slik at man kunne gå rundt på kjøkkenet og prate. Vi trodde ikke våre egne øyne. Det var der vi så øy på kjøkkenet for første gang også. Et lite stykke Amerika rett nede i veien. Og hos Thune hadde de maskin der vi kunne lage brus med forskjellige smaker og tilføre kullsyre.

Dette var saker vi bare hadde sett i amerikanske programmer på TV, og nå hadde vi det pokker ta i nabolaget! Ikke til å tro.

70-TALLET: Vi kom ikke fra små kår, men det var litt drøyt av moren min å kalle dette for basseng…

Misunnelse

Det er i ettertid lov å si at lillebror Terje og jeg nok var litt misunnelige på de sjokoladekalenderne. Vi forsøkte å ta en bit av elgen i luke nummer 9, men den smakte ikke sjokolade. Den gjorde dessverre ikke det. Det var også så å si umulig å få dem til å stå på bordet også. Så du kan si at vi fikk motorisk trening i kalendergave også…

KALENDERGAVER: På 1960- og 70-tallet var dette helt vanlige kalendergaver. Selv om gutta på boligfeltet fikk sjokoladekalender…

Hva vi gjorde med figurene? Jeg tror vi satte dem i bokhylla – de få vi fikk til å stå – og brukte dem som blink da vi skjøt med spytterør og ukokte erter.

Det var alltid vanskelig å se og treffe ekornet. Falken slet allerede den gangen med skarpsynet.

I dag kan vi både lese og høre om presset som er der ute rundt julekalender og hva den skal inneholde. Problematikken har – for å si det litt forsiktig – eskalert noe siden lillebror og jeg satt og bet i elgen mens Ove og Erling helt sikkert fikk sjokolade med nydelig fyll i sin luke. Så se de da sikkert skogen for bare trær i dag mens vi ser både spor etter både rådyr og hjort…

Krenkelse

Men der Terje og jeg i 1977 gryntet oss imellom på rommet vi delte, så skjer i dag alt for åpent skjerm og tastatur og lettbeinte frokostprogrammer på fjernsynet. Noen barns foreldre har åpenbart lagt for mye jobb i barnas kalender, og travle småbarnsforeldre føler at de ikke klarer å henge med på kjøret og forventningspresset rundt den kalenderen de skal lage.

Når sant skal sies, så er det nok et poeng at det kommer lite måtehold ut av å brenne kruttet i kalendergaver. Unger får visst vanvittige kalendergaver her og forbi. Er det sunt i et samfunn der forskjeller blant velstående og fattig bare blir større? Neppe oppbyggende, våger vi å påstå.

Det verste jeg hører er uttrykk som “det var tider” og snakk om at alt var bedre før, men jeg lander stadig på den konklusjonen at 70-tallet var en god periode å vokse opp. Unger ble klippet hjemme, skeiv lugg var en fellesnevner på lik linje med høyhalset genser som klødde noe infernalsk og vi arvet klær eldre søsken hadde vokst ut av – men som fortsatt var litt for store for oss.

Om vi tok skade av det? Tror ikke det. Men vi hadde innmari lyst på ny dongeribukse. Og gleden var euforisk når vi først fikk det.

Trøst av Bønna?

Og det var liten trøst å hente blant de store guttene på feltet der vi vokste opp hvis vi sutret om at vi ikke likte julekalenderen vi hadde fått hjemme.

– Jeg har ikke julekalender jeg, sa Bønna da jeg spurte hva slags kalender han hadde fått av Siggen. Så bøyde Bønna seg ned og så opp i nesa mi.

– Men jeg ser at du har en skikkelig grønn godbit i luke nummer to fra venstre, sa han før han dro lua ned over øynene mine og satte kursen for Jessheim.

Om jeg ble krenket? Selvsagt ikke. Dette var før bloggere ble utbrent og før God Morgen Norge inviterte gjester som lot seg provosere av bagateller.

Dette var 70-tallet i trygge omgivelser hjemme i Karibakken og Karisvingen. Der ble vi ikke krenket.

For da fikk vi kjeft av Bønna. Og vi gjør jo som gamle helter sier.

God helg.