Fra slagmark til festplass

HELGEPULS/KOMMENTAR

Til uka åpner de offisielt det som har fått navnet Frivillighetens hus. Nå danser alle i glansen fra gullkalven De færreste brydde seg om i 2012.

Onsdag 6. juni i 2012 ble “skabbreven” av et 100 år gammelt hus flyttet drøyt 150 meter. Det som en gang var hjertet av den gamle dampsaga og høvleriet på eiendommen var ønsket dødt, revet og aller helst glemt. Rønna var bare til bryderi for Jessheim Byutvikling AS.

Det ble sendt to dispensasjonssøknader om å få rive det 54 tonn tunge kulturminnet, med bakgrunn i at forfallet var gått for langt.

Jeg husker jeg snakket med Tim Holmvik – som den gang representerte Jessheim Byutvikling AS (han har hoppet videre på sin utbyggerferd siden den gang) og ikke som politiker for Høyre – og han sa at forfallet var gått for langt til at bygget kunne bevares. Bygget var rasert innvendig, og så videre.

Problemet var bare at det var eiers ansvar å sikre bygningene, og eier var Jessheim Byutvikling AS. Dette sto svart på hvitt i avtalen mellom utbyggere og Ullensaker kommune fra 2010. Administrasjonsbygget og pakkhuset skulle restaureres til opprinnelig stand. Klokkeklart og svart på hvitt. Ferdig snakket og umulig å misforstå.

Likevel ble det sendt inn to dispensasjonssøknader om riving fra eier.

 

54 TONN TRØBBEL: Dette huset representerte i mange år 54 tonn trøbbel og krangel om riving. Bildet er fra 2012. Foto: Mo Larsen

Det var på denne tiden jeg døpte det gamle administrasjonsbygget til “Skammens hus”. Dette var i 2015, og jeg skrev følgende i min daværende avis RB:

«I Jessheim sentrum står et hus som er i ferd med å bli et symbol på ansvarsfraskrivelse og en råtten påminnelse om at kapitalkrefter kan synes å være mer interessert i penger enn å innfri klare avtaler som er skrevet svart på hvitt.».

Og videre:

“Et ja til riving vil være et signal om at en bindende kontrakt ikke er verdt noe, at et løfte ikke er verdt noe og at sporene av det gamle Jessheim bare kan få råtne der de står. Dette handler om hvorvidt folkestyret blir tatt på alvor. Og det handler om å forholde seg til avtaler som er inngått. Dette handler om å den kommunale forvaltningen på alvor, og det handler om å ta byutvikling og byhistorien på alvor.”

Og til slutt:

“Denne saken er betent og råtten. Det blir spennende om vedtaket som skal fattes kommer til å lukte av det samme.”

Administrasjonen i Ullensaker kommune var ur0kkelig på dette punktet. Huset skulle bevares, selv om det fra politisk hold ble stilt spørsmål om vitsen ved å bevare.

– Er nå dette huset så forferdelig mye å verne?” spurte Ståle Lien Hansen i hovedutvalget i 2016, der for øvrig bevaring ble vedtatt mot fire stemmer (fire FrP og en KrF).

Samme Lien Hansen uttrykte nylig stolthet over å ha bidratt til at de to husene nå står på eiendommen og fylles med frivillighet i mange fasetter.

STOLT: Skjermdump fra Ståle Lien Hansen Facebook-profil.

Jeg var også til stede da det ble lansert at kommunen hadde kjøpt de to byggene for 19 millioner kroner (det kom vel noen millioner på toppen fordi noe var uteglemt eller noe sånt?) rett før budsjettbehandlingen i 2017. Frivilligheten gråt, kulturrådets representant gikk nesten ned på kne i takknemlighet og vi andre begynte å se oss over skulderen for å se om Kampen janitsjar var på vei inn med festmusikk.

Selsom seanse, og kontrollutvalget gikk inn og undersøkte saken – uten å finne noe, men det ble påpekt at det var lite informasjon å finne om forhandlinger og den slags aktiviteter.

LES: Kontrollutvalget inn i prosess rundt Frivillighetens hus

Frivilligheten får nok et godt liv i de to byggene. Det eneste vi må huske på er at vi har en tendens til å glemme veldig raskt i vår tid. Det er dette husets vei til videre liv et symbol på.

Det som nå er blitt en festplass var for kun få år siden en ganske stygg slagmark der kynismen hang som en mørk sky over de to eneste visuelle påminnelsene om en tid da sagbruket sto sterkt på Jessheim.

Rivingen var kun et vedtak eller to unna å være et faktum, og sett i det lyset er det derfor Jessheimpuls i dagens tekst fungerer som vårt kollektive minne.

Det er flere bygninger på Jessheim som har historisk verdi. Og det er flere utbyggere enn noen gang som tripper på kommunegrensa vår og som kjøper opp tomter for å sette opp noe de kommer til å tjene mange penger på – før de reiser videre til regnbuens neste nedslagsfelt.

Nå skal frivilligheten leve godt i administrasjonsbygget og pakkhuset. Men la oss aldri glemme at de to husene kunne vært en saga blott i Saga-byen.

Det må vi huske nå som det er valgkamp og fagre ord så langt øret kan høre, høyst sannsynlig.

God helg – og god feiring 6. februar.

BARE NESTEN: Det var ikke langt unna at “the wrecking ball” ble hentet fram på dampsagtomta i 2016. Men det har vi nesten glemt.