Den uvirkelige virkeligheten

HELGEPULS/KOMMENTAR

Henri hadde verdens korteste lunte når det kom til tomprat og det vi rett og slett kaller “bullshit”. Og det er jo nesten så vi vader i møkk for tiden?

– Morn, Henri. Har du savnet meg?

– Nei.

Slik var ofte starten på en samtale med Henri. Befriende klar tale, men samtidig et slags ritual vi hadde. Henri sto stort sett med cowboystøvlene godt plantet på bakken.

Blodomløpet mai artikkel
Friidrett mai artikkel

Deler av et langt liv om bord på store fartøy gjorde at fyren satte sjøbein og mesteparten av tiden sto ganske støtt. Bortsett fra når han hørte pisspreik og svulstige ord kastet bort på uvesentligheter.

Henri ville vært en vandrende kjedeeksplosjon

Jeg tror den gamle sjømannen, lastebilsjåføren og generelt en original type Henri hadde vært en vandrende kjede-eksplosjon hvis han hadde betraktet den virkeligheten vi står i med begge bein, skjermbrett og tastetomler nå i 2019.

Det rare er at virkeligheten er blitt uvirkelig.

Virkeligheten er uvirkelig

Det er det uvirkelige folk strekker seg etter i vår tid. Være seg drømmen om å reise til Dubai eller ri på elefanter som er plaget ut av proporsjoner og brutt ned psykisk for at vi skal kunne ri på dem.

Eller kvinner som ønsker seg 17 centimeter lenger bein og mindre former fordi det står skrevet i “Vogue” og andre magasiner hvis misjon er å gi menn og kvinner dårlig selvbilde.

Lista er lagt langt over det som er mulig å oppnå for et helt vanlig menneske. Trist, men sant. Og ikke minst absurd.

Nå var det ikke akkurat moter og trender Henri og jeg snakket mest om, det skal sies. Jeg liker polyester. Henri likte det svarte.

Jeans var hippiebukser

Henri var et svartkledd vandrende leksikon innen countrymusikk, og han kalte konsekvent blå jeans for “hippiebukser”. Klar tale, med andre ord. Men ikke veldig nyansert og grundig rundt akkurat dette…

Henri var alltid direkte i talen sin. Noe var rollen han inntok, men i bunn og grunn handlet det om at han gjennom et langt liv – spesielt til sjøs har jeg en følelse av – var nødt til å ta plassen sin ved å si fra i tydelige ordlag hva som var greit og hva som ikke var greit. Det var tøffe tak til sjøs.

Ting ble sagt ansikt til ansikt

Forskjellen på den type kommunikasjon og dagens nettsamfunn, er at dette ble sagt ansikt til ansikt der og da.

I dag lader folk tastaturet sitt og kaster karakteristikker, hatmeldinger, sjikane – og litt ros en sjelden gang – ut på verdensveven, stedet alle i dag befinner seg.

Så navigerer vi i grumset farvann og lurer på om dette er propaganda, om hvorfor dette skrives nettopp av den organisasjonen eller personen samtidig som konstruktive stemmer stilner fordi de ikke orker mer hets.

Grumset farvann

Min gamle venninne og kollega Irene Halvorsen postet nylig en link til en kronikk i sin avis Nationen på sin Facebook-profil: Vi må aksjonere mot hatprat .

I den kronikken skriver debattant Fatima Almanea følgende:

“Prisen for å mene offentlig er i mange sammenhenger for høy. Som debattant skal du tåle mye, det forventes at du har rimelig tykk hud. Hvis du blir berørt av andres angrep eller sjikane, er det som regel du som må trekke deg, for trollene er over alt. Slik kan det ikke lenger være…”

Viktig kronikk i Nationen

Her ligger problemet, noe som egentlig ikke er nytt under solen i det hele tatt. Men det nye er at motstemmene til nettroll øker i antall.

Det er som om noe sakte kveles her vi sitter og ser på bilder på Instagram eller skjønne oppdateringer i nevnte Facebook.

Den hverdagslige virkeligheten er slett ikke verst hvis vi løfter blikket fra tastatur og skjerm. Og det var dette Henri var en eksponent for der han ofte satt på Kaffebrenneriet eller møtte opp på en konsert eller bokbad eller noe annet.

Et slag for hverdagsvirkeligheten

Det er i denne virkeligheten vi bør leve våre liv. I min hverdag heter salat akkurat det, salat. På Instagram heter salat nå “poke bowl”. Det er jo helt uvirkelig!

I dag er det nøyaktig to år siden Henri satte seg på toget over til den andre siden.

Jeg innbiller meg at han sitter og følger med på oss, og jeg tror det er ei blodåre i tinningen hans som banker ganske hissig av og til. Og så sitter han og ler høyt av det absurde som foregår blant oss som fortsatt er her.

Toget til den andre siden

Moralen i denne teksten?

For å si det med Henri sine ord: Jeg gir faen i hjertet du trykker på i sosiale medier. Kjøp billett til et arrangement under de pågående kulturukene og si noe ålreit til folk du møter på din vei – eller hold kjeft.

Vi savner deg Henri.

God helg.