Musiker Henrik Maarud har garantert føling med den gamle sangen.

Den gamle sangen

HELGEPULS

Debatten om å kutte ut sang i skolen fikk meg til å tenke på noe av det vakreste jeg har lest om viktigheten av sang.

Vi som gikk på Døli skole på midten av 70-tallet, begynte hver eneste skoledag med morgensang. Alle klassene samlet seg for å synge før vi gikk til hvert vårt klasserom og startet skoledagen.

Dette er en juvel av et minne fra min tid på skolen, og sang og musikk har beriket mitt liv så til de grader i 50 år.

Det er med morgensang-ritualet i hodet – og debatten om å kutte ut sang i skolen – at ordene til min amerikanske venn og tidligere professor i engelsk og mytologi David Johnson kom til overflaten igjen:

JS natt juni artikkel

Når barn gikk i skogen hørte de dyrenes sang. De hørte elvenes sang, og de hørte tonene fra blomstene og trærne. De kunne skjelne fuglenes toner fra hverandre, og de lærte dette fra barnsbein av.

Alle kunne sangene

Det var ikke behov for poeter og diktere siden alle kjente til sangene – og dem som sang dem. Lufta var full av poesi. Når et barn åpnet øynene og så verden for første gang, var sinnet klart, og det kunne det rette navnet på hver enkelt plante og hvert enkelt dyr.

Barnet visste også at alle livets faser – fra fødsel til død – hadde sin egen sang.

Raslingen fra ospeløv

På et tidspunktbestemte farmernes sønner og døtre seg for å flytte fra skogen. Landsbyer vokste og ble til byer. Menneskene ble så opptatt av å reise bygninger og konstruere kriger at de glemte viktigheten av sangene.

Ulvens hyl hørtes fremmed ut i menneskenes ører. De forsto ikke lenger betydningen av raslingen fra ospeløvet.

Spesialisering

Det var for mye og for høy lyd fra maskinene i fabrikkene og fra pengene i banken. Arbeidet ble spesialisert, og menneskene lærte seg en type arbeid. Og de ble med det en type arbeider: Murer, handelsmann, prest eller advokat, husmor eller lærer, lege eller soldat.

Sosiale klasser oppsto. Og der menneskene gradvis vokste fra hverandre, lyttet de kun til stemmer som hørtes ut som deres egne.

Kommunikasjon ble et problem

Kommunikasjon ble et problem. Små grupper fant opp sine egne språk. Og spesialistene fikk sin opplæring i separate avdelinger på universitetene.

De laget båser og regler og lover, og de vendte poesi til prosa. Språkeksperter spredte budskapet om at det kun var dem selv som var de eneste berettigede til å tolke sangerens rolle og sangens betydning.

Båser og regler og lover

Barna ble opplært i A, B, C og 2 pluss 2. Men de fleste lærerne ignorerte barnas egne sanger; sangene om fødsel og redsel for mørket og det å lære å gå. Derfor ble det å vokse opp ensbetydende med å være praktisk – uten sang. Folk ble vant til å holde gleder, sorger, drømmer og fortellinger for seg selv. De ble passive publikummere og tilskuere som betalte penger for å la andre for å synge for seg.

Noen husket sangen

Men, ut over landet, fantes det fortsatt sangere som husket den gamle sangen. De omtalte ikke seg selv som diktere. Den tittelen var for opphøyet og sjelden, til tross for at det kryr av selverklærte poeter der ute.

Noen få, forkledd som lærere, infiltrerte skolene og lot barna gjenoppdage melodiene og sangene de bar i seg. De fant unge poeter som fortsatt drømte om jordens egen sang.

De gamle hørte stemmene

Sakte begynte hjertene å åpne seg igjen. Og de gamle som hørte stemmene øke i styrke, syntes det som åpenbarte seg var svært likt den gamle sangen de nesten hadde glemt.

Kanskje lærte de igjen de tidløse sangene om jorda og himmelen? Sangen om de første grønne knopper om våren til frostens kalde finger om vinteren.

Sangen døde aldri. Det var bare noen som bestemte seg for at sangen ikke lenger var viktig. Men en sang bærer i seg selve livet og jordens pulserende rytme. Derfor synger vi.

Slik har min venn David Johnson beskrevet det.

For meg er det sannhet.

God helg.