Frykten for “tempen”

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det er lov bøye nakken  og la hodet hvile seg en stakket stund i disse dager. Vi opplevde tross alt marerittet kalt “å ta tempen” på 70-tallet.

Hva skal vi si? Hva skal vi skrive? Hva skal vi gjøre? Hvordan skal vi oppføre oss der ute og her inne?

Det er ingen tvil om at vi febrilsk leter etter lyspunkter i tilværelsen; vi sitter hver for oss i skjæringspunktet der det nesten er lov å ta i bruk litt humor for å lette på trykket, for å stagge uroen – for å ha et halmstrå å gripe fatt i.

Vi trenger et halmstrå

Alvoret tynger. Vi kan ikke være sikre på noe som helst, og er det sånn at vi kjenner litt på dårlig samvittighet fordi det lyser “overload” der inne i hjernebarken? Klarer vi å absorbere mer av sunn fornuft, tøv og velmente råd?

Vi gjør som Asti. Senker hodet og hviler oss litt. Der ute går den nye hverdagen sin skjeve gang.

Her inne sitter vi og spiller New York Dolls sin “Personality Crisis”.

Det er ikke sånn at vi ikke er redde for å bli smittet. Vi tar selvsagt de forholdsregler vi kan. Det er litt refleks over akkurat det, for vi barna av 70-tallet er smertelig klar over konsekvensene potensiell febersykdom kan medføre.

Og det var i nærheten av traumatisk å måtte ta “tempen” den gangen.

Vi barn av 70-tallet vet hva konsekvensene av feber er

I skapet over vasken oppe på kjøkkenet i andre etasje, lå et termometer av metall. Dette termometeret var etter mine og lillebror Terjes begreper på størrelse med de granatene som ble puttet i bombekastere under andre verdenskrig.

Og vel så det…

– Jeg tror vi må ta tempen, sa mor Kari da hun så det hun mente var feberslapt blikk og røde kinn hos Terjemann.

Jeg tror vi må ta tempen

Jeg kunne formelig se frykten ta ham der og da. De vanligvis sjarmerende – og alltid synlige – smilehullene hans forsvant som lyn fra klar himmel, og det flakkende blikket begynte å se etter rømningsveier. Til ingen nytte. Han var fanget.

– Jeg er helt frisk, sa Terjemann.

– Jeg tror vi tar tempen for sikkerhets skyld, sa mor Kari og gikk mot overskapet.

Å motta en kald skulder var å fortrekke framfor å ta tempen på 70-tallet. Det endte som regel med at vi ga opphavet en kald skulder etter målingene lenger “sør”.

Vi var ikke trygge noe sted på 70-tallet, og det var vanskelig å stikke av. Du snublet som regel i slengen på kordfløyelsbuksene du hadde arvet…

Heller en kald skulder enn å ta tempen…

Vi skal også huske på at frykten for å ta “tempen” kom i tillegg til redselen mange hadde for å gå til skoletannlegen.

Jeg vet ikke hvem som satte ut det ryktet – eller om dette er noe jeg innbiller meg – men det ble sagt at skoletannlegen vi gikk til på ungdomsskolen visstnok hadde hatt praksisperioden sin på Bjerkebanen i hovedstaden.

Tannlegepraksis på Bjerkebanen

Så det vil være en overdrivelse å si at vi beveget oss til tannlegen i friskt trav de gangene vi ble hentet dit.

Men dette var en digresjon.

Tilbake til feberhete Terjemann:

Det var ingen steder å ta veien for den vesle kroppen som kokte stødig på rundt 39 grader der oppe i andre etasje i Karibakken 6.

Og med et metalltermometer som var like varm og kjærlig som en fimbulvinter – altså den harde og ekstremt kalde vinteren som går forut for verdens undergang, og som gjør ende på alt levende på jorden i år 536 (mener forskerne).

Kaldt metall mot febervarm stjert var et møte mellom ytterpunkter på varmeskalaen. Sjokket var momentant.

Hver gang.

FIMBULVINTER: Slik så kunstner Louis Moe for seg fimbulvinteren i sin tegning fra 1929. Kald som et termometer av metall på 70-tallet…

Unge i dag vet ikke hvor privilegerte de er og hvor lett de har det. En liten tass av et termometer i øret, og dett er dett, som Marve Fleksnes ville sagt.

Maks friksjon også

Hvis vi 70-tallssyke var riktig uheldige, så var det tomt for vaselin slik at det var maks friksjon i tillegg til det kalde metallet mor Kari holdt opp som et sverd.

Jeg mener faktisk å huske at det var et gammelt termometer Bønna brukte da han satte lengderekord i slåball ute på feltet. Det klang i hvert fall godt i metall da rekorden ble satt.

Bønna brukte termometeret som balltre

Om vi lærte noe?

Vel, vi lærte i hvert fall at det straffet seg å legge lua i postkassa fordi vi ville være som de store gutta som gikk barhodet til og fra skolen. De aller tøffeste gikk jo med vått hår etter svømminga da vi gikk på ungdomsskolen.

ØSTERDALSGJENGEN: I Østerdalsgjengen var det visst ingen som ble febersjuke. De visste å kle seg etter forholdene.

Vi lærte at det straffet seg å finne fram joggeskoene for tidlig i vårløsningen.

Men de barske gikk med joggesko eller skinnstøvletter, så da var det selvfølgelig fristende å gjøre som dem – selv om Østerdalsgjengen beholdt slagstøvlene og de karakteristiske luene sine på året rundt. Men det er en annen historie.

Ingen febersjuke i Østerdalsgjengen

Nå handler det om at vi ikke henger med hodet.

Og holder oss feberfrie.

God helg.