Indianer i nybyggerland

HELGEPULS/KOMMENTAR

I dalsøkket bak huset så vi hjort, rev, grevling og elg. Og på 70-tallet red vi indianere på hest til skolen. Nesten, i hvert fall.

Bård Tufte Johansen er på skjermen som oppsynsmann og tidsvitne  i et land som bygges ned bit for bit. Det var folk på saken på for mange år siden også.

Dyretråkk borte

– Der forsvant dyretråkket, sa faren min da det første huset i dalsøkket var i ferd med å reise seg på 2000-tallet en gang. Ei tomt nede i Karibakken var fradelt, og et funkishus var i ferd med å reise seg.

Stemmen hans hadde et drag av moll over seg da han sa det, for dette var en fyr som ofte tok med seg klassen sin ned i dalen bak huset for å vise naturens runddans i system i miniatyr i biologitimen.

Dette var gjerne på våren, og undervisning ute blant blomster og insekter var visst populært blant elevene. I dag er de fleste tomtene i «dalen» fradelt og bygget på.

Dyretråkket er borte

Denne indianeren skal ikke påberope seg å være tidenes beste stifinner og tolker av dyrespor, men vi satt mang en sen kveld ute og kikket på grevling og rev, og mer enn en gang var det som nevn hjort i det lille dalføret kalt Karibakken.

Cowboy og indianer

Det var mye lek i form av cowboy og indianer ute på feltet. Noen spikket pil og bue hjemme, men det var dem som investerte i bue og piler av glassfiber.

Vi visste jo ikke at dette var livsfarlig der vi utkjempet mangt et slag for territorium i skogholtet nederst i Karisvingen.

Mangt et slag ble utkjempet

I et gammelt flyfoto fra 1962 kan vi skimte et lite rammeverk av det som er dagens og framtidens Jessheim. Mange dyretråkk er forsvunnet, og mye bra er kommet til siden Widerøe fløy over stedet vårt for 57 år siden.

Hvordan Jessheim ser ut 57 år kan vi bare drømme om. Eller?

1962: Jessheim anno 1962. Fortsatt finnes det både cowboyer og indianere der ute. Foto: Akershusmuseet

Byutvikling handler om lange linjer – det snakkes om at det legges løp for de neste 50 til 100 år fram i tid – og at det er med de lange brillene på at de beste byene bygges.

Og så handler det om å være litt indianer i den forstand at vi må forsøke å ta vare på det landet og den jorda vi har fordi det er mange cowboyer som ønsker å tilrive seg en del av jorden for å bygge og profittere på det.

Spagat

Det er i den spagaten vi står i på Jessheim ved inngangen til høsten 2019 – altså hva skal vi ta vare på og hvor mye skal cowboyene få lov til å tilrive seg av det lille landet kalt Ullensaker og Jessheim.

Hva skal cowboyene få tilrive seg?

Karibakken og Karisvingen var beiteland for hester før det ble bestemt at det skulle bygges der. Karibakken var tenkt som eneboliger, men på Karisvingen var det først tenkt blokker eller lang strimler av rekkehus.

De planene ble endret, og det ble eneboliger isteden.

Vekst og forstand

Slik har årene gått her hos oss; dyretråkk forsvinner, boliger kommer til og mye av det vi opplever av vekst handler om at samfunnet rundt oss forandrer seg.

Og med forandring kommer endring, som det heter. Veksten er ikke til å komme bort fra. Det handler bare om å vokse slik vi ønsker det selv. Og det er dette fagfolk jobber med hver eneste dag på rådhuset. Og politikerne vedtar.

Veksten er kommet for å bli

– Du kan forsyne deg to ganger, sa faren min da jeg var guttunge. Jeg hadde kastet mitt sultne og grådige blikk på ei bløtkake i en familiebursdag, og jeg godt på vei til å ta det største stykket noen noensinne hadde sett, for å si det med Øystein Sunde.

Indianernes magemål

Magemål

Det er noe meg magemål som gjør at jeg nok heier mest på indianerne der ute. Det er blitt så mange cowboyer at indianerne og magemålet nesten er blitt eksotisk og noe som er utrydningstruet.

Og kanskje er det noe av dette vi må tilbake til i våre egne liv. Det var eksotisk nok å kunne låne en hest av naboen, kanskje få lov til å låne glassfiberbuen til Bønna der vi kriget mot cowboyer i skogen; og det var eksotisk kanskje få lov til å dra på Nordbytjernet når det ble for varmt i været til å bedrive geriljakrig i skogbrynet.

Geriljakrig i skogbrynet

Og så trodde vi kanskje at det å leke cowboy og indianer var noen som skulle avta med årene, men så viser det seg at også i vårt voksne liv så er det både indianere og cowboyer som fortsatt utkjemper slag der ute.

Ugh

Kanskje er det sånn at indianernes magemål er noen å hente fram igjen? Og kanskje er det sånn at cowboyene der ute bør forsyne seg to ganger.

Og er det gribber som henger der oppe på himmelhvelvingen og venter?

Ugh.

Og god helg.