Vi som arvet det aller meste

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det gamle klassebildet fra 1976 slutter aldri å begeistre. Det var likhet for loven i den forstand at vi alle gikk i klær vi hadde arvet.

En kompis gikk på barne- og ungdomsskolen i London i England. Der var det skoleuniformer som gjaldt, og det var null problem for min flerkulturelle venn. Det eneste var å få lagt opp shortsen, men med nål og tråd så var det problemet løst.

Fordelene med skoleuniform var opptil flere, sier vår mann fra London; du visste hva du skulle ha på deg på skolen dagen etter, og moter og trender i form av dyre klær ble eliminert ved at alle hadde på seg skoleuniform. Ikke alle har råd til de dyreste merkeklærne, være seg i dag eller på 70-tallet i Norge og England.

Gjenglemt tøy

Klassebildet av de 26 forventningsfulle elevene i klasse 1A ved Døli skole i 1976 er et eksempel på at vi kom fra relativt like kår hva holdninger gjelder. Samtlige små individer ser ut til å ha på seg klær de har arvet fra eldre søsken eller naboer med eldre barn i gata der vi vokste opp.

26 individer står og sitter sammen med klasseforstander Berit Strand Nyjordet på Døli skole og lar seg avbilde i det som den gang var vår fineste stas. Det er utrolig morsomt å se hvordan så å si hele gjengen ser ut til å ha rasket med seg noe fra esken med gjenglemte klær på skolen.

Det er en skikkelig broket forsamling som gjør seg så ranke og fine som bare førsteklassinger som er høye på livet er i stand til å føle seg.

Polyester for piker?

Selv er jeg usikker på om polyestergenseren i hvitt og lilla – og med høy hals – var jente- eller guttegenser. Det var så mange unger i nabolaget at min mor temmelig sikkert kan ha takket ja på mine vegne til å arve en genser eller to etter noen av de eldre jentene som bodde i nabolaget.

For det var sånn det var på den tiden. Du tok på deg det opphavet kom med, være seg om det var i største laget der og da.

Det var først på ungdomsskolen at merkeklærne begynte å gjøre seg gjeldende i skolegården, uten at det utgjorde noen stor forskjell når det kom til status og posisjon og popularitet i klassen. Tror jeg da.

Calif og Adidas

Jeg gikk fortsatt i klær jeg arvet av storebror, og jeg bet i meg skuffelsen over å få et par Calif joggesko istedenfor hvite Adidas med svarte striper. Og da jeg ønsket med Levis 501 fikk jeg et par olabukser med høyt liv og sleng – og med baklommene plassert et sted mellom korsryggen og skulderbladene. Livet var tøft der og da.

Vi er garantert flere på Jessheim som spilte vår aller første fotballkamp i fotballsko vi hadde arvet av eldre søsken eller naboer.

I ettertid vet jeg ikke hvor prestasjonsfremmende det var å ta raggsokker utenpå fotballstrømpene for om mulig å få skoen til å passe sånn noenlunde.

Raggsokker

Det i seg selv kan ha vært noe av årsaken til at Jessheim stadion var relativt humpete store deler av sesongen.

Har ikke tall på hvor mange ganger vi sparket i bakken da vi skulle trene på å ta straffer, og det er kanskje en grunn til at det heter å få en lang tå på ballen?

Det er i hvert fall unormalt å være sju år og spille fotballkamp med 40-41 i sko…

Men dette ble egentlig en digresjon…

Utenfor og inne

Temaet er skole og hvordan man individuelt passer inn i den støpeskjeen skolegang i realiteten er. Mobbing og avdekking av mobbing har vært et tema i Ullensaker i flere år. En rapport som kontrollutvalget i Ullensaker bestilte for noen år siden, forårsaket bølger og debatt. Flere av partiene lokalt hadde trygg skolegang og mobbefri skole i sitt program i 2019, og utenforskap blir garantert et tema også i denne valgkampen.

Inkluderende russ

Tematikken forbundet med russ og buss og audition er temmelig absurd å lese om for et barn av 70-tallet. Derfor er det kudos til årets russ ved Jessheim videregående skole som ikke hadde busser, men som jobbet aktivt for at all russ skulle bli inkludert. Det sa russepresidenten i sin tale på 17. mai.

Vi så det aldri med egne øyne, men det skal ha skjedd at noen av elevene som ertet eller gjorde skolehverdagen til andre mindre hyggelig, ble hengt opp på knaggrekken der vi hang jakkene våre ute i gangen. Dette kan selvsagt være en myte. Jeg kjenner i hvert fall ingen som ble hengt på knaggen ute i gangen.

Hengt på en knagg

Berit så alt

Årene vasker jo bort detaljer, men jeg er temmelig sikker på at det i klassen på dette klassebildet var lite mobbing oss imellom. Sikker kan man selvsagt aldri være, men kjenner vi Berit Strand Nyjordet rett så ville hun ha fått det med seg. Hun fikk jo med seg alt annet av småhyss…

Berit fikk med seg hyss

Jeg våger uansett påstanden om at det var mer rom for å være et individ den gang på 1970-tallet. Det er klesstilen til de 26 små individene et godt eksempel på. Forskjellige små mennesker, men den klassen hadde en vi-følelse som er fin å tenke på.

Snakke ned

I 2023 leter vi nok fortsatt etter en vi-følelse for Jessheim by og det vi forsøker å få til her. Jeg registrerer at det på kjønnsløse plattformer som Facebook og andre steder er letter å snakke ned enn å framsnakke Jessheim. Det er vanskelig å bygge opp, og det er lett å rive ned.

Jeg tenkte på akkurat det da jeg ruslet på Fredriksten festning og så noen av søppelbøttene som Halden kommune hadde satt ut. Signaleffekten i den korte setningen er formidabel, og tenk om vi hadde fått til noe sånt – og andre små grep av offensiv positivitet – rundt om der folk ferdes i byen Jessheim?

Det er lite som skal til, både den ene og andre veien. Men jeg tror ikke de 26 krabatene i det klassebildet ble opplært til å snakke ned på refleks.

Det eneste jeg vet er at jeg fortsatt digger polyester. Så årene på barneskolen har i hvert fall festet seg på den måten. Det er uansett noe å bygge videre på.

Vi sier som Robert Plant: we got to ramble on.

God helg.