Rystet av grunnfjellet

ANMELDELSE

Erlend Ropstad gikk så møkkete og tungt til verks at vi et øyeblikk var redde for at han og bandet skulle forårsake et leirskred på prærien vår.

Ullensaker består av leire. Erlend Ropstad er nødt til være en avskalling av det norske grunnfjellet. For det er noe bunnsolid og rotekte i det sørlendingen Ropstad og hans rotløse musikere foretar seg, og det er ingen i kongeriket som befinner seg i det musikalske landskapet Ropstad opererer i.

Vi sto og tenkte litt på at brødrene Amund og Henrik Maarud sitt prosjekt Morudes har noe av den samme grunnstammen, men Ropstad sin musikk er seigere og mer suggerende enn noe annet vi kommer på her i Norge.

Vi vet at svenske Joakim Thåstrøm er en inspirasjon for Ropstad, og da tenker vi først og fremst på det repetitive i musikken og tekster som ikke er skrevet på rim. Vi skulle forresten ønsket oss at vokalen til Erlend kom enda tydeligere fram enn den gjorde tidlig i konserten. Dette bedret seg utover, men tekstene er et bærene element i det Ropstad foretar seg.

Det var ingen enkel jobb han hadde heller, for vi tror nok at mange ikke har hørt musikken hans tidligere. En håndfull på første rad kunne alle tekstene, men for store deler av publikum var dette et første møte. Dette til tross, så var det god stemning hele veien.

Det er ikke lett å fordøye Ropstads musikk sånn på stående fot, og når vi i tillegg får servert sangene i tyngre og mer møkkete innpakning enn vi forventet, så er det klart at dette er mye å få i trynet.

Men det fungerer som pokker, og vi blir litt triste når vi får beskjed om at «natta den er over nå», som han synger i siste sang.

Velkommen tilbake til Jessheim når du vil Erlend. Vi tåler et leirras på kjøpet.

Og takk for at du ba han overivrige vakten slappe av litt.

Øyvind Mo Larsen