Hvor går de som vil bidra i byen?

HELGEPULS/KOMMENTAR

Nesten all diskusjon handler om fysisk utbygging av boligprosjekter. Veldig få snakker om hvordan vi kan bidra til innhold i byen vår. Hvor går de som vil bidra?

I fjor flyttet 1.800 personer til Ullensaker. Det er grunn til å tro at mange av disse har kapasitet, lyst og mulighet til å bidra til skaping av innhold i byen på en eller annen måte – ut over de obligatoriske dugnadene og kioskvaktene i forbindelse med håndball eller fotball i løpet av året.

Kioskvakt er vel og bra, ikke misforstå. Verden går ikke rundt uten dugnaden. Men spørsmålet i dagens tekst er hvordan vi skal fylle plassene mellom husene i den voksende byen vår. Og hva skal vi fylle plassene med.

Og – det essensielle – hvem betaler?

Hvem betaler

Valgkampen gikk – forenklet sagt – stort sett med til å snakke om varme hender, ta tilbake styringen fra utbyggerne (som opererer ut fra de politiske vedtakene som blir fattet…), økonomisk styring og hvem som politisk sett er mest skikket til å ta Jessheim og Ullensaker videre. Det ble også snakket varmt og framtidens kulturkvartal og behovet for grønne lunger i byen. Men ingen partier sa noe om hvem som skal betale for dette.

Jeg har den siste tiden snakket med en del folk som ønsker å bidra til liv mellom husene. Helt vanlige folk som ønsker å bli med på et felles løft for byen og som har et oppriktig ønske om å ta del i noe større enn seg selv, sin egen sofa, sin egen hage og sin egen flatskjerm.

Folk vil bidra

Disse folkene finnes, men de vet ikke helt hvor de skal henvende seg for å bli med på det som er nødt til å bli en slags folkebevegelse for at vi skal klare å ta steget inn i urbanismen; hvordan skal vi sammen ta Jessheim by videre?

Litt vanskelig materie dette her. For det handler til en viss grad om visjoner og lange tanker for byen vår. De finnes i planer på rådhuset, men det hjelper jo lite når det som diskuteres er konkrete byggeprosjekters størrelse og omfang samt at så å si hvert prosjekt utfordrer rammene som i utgangspunktet er gitt for det området. Visjoner og slagord kommer gjerne til kort da.

Visjoner kommer til kort

Men nå er vi her. Tiden begynner å bli overmoden for å snakke om byens innhold, folks ønske om å engasjere seg, folks vilje til å møte opp når det skjer noe og – ikke minst – hvem som skal løfte oss videre som by?

Kommuneøkonomien er som den er. Det ligger nok ikke mange parker, fontener, kunstverk i offentlig rom eller penger til festivaler, utekonserter og gatekunst i budsjettet for 2020 – og årene som kommer.

Økonomien er som den er

Så hva gjør vi da? Hvem ser vi til for å lage møteplasser med innhold som samler folk i byen i årene som kommer?

Det er dette vi må møtes for å snakke om på en eller annen måte. Hvordan kan vi løfte i flokk for å bli en mer urban by? Og hva kan du og jeg bidra med til akkurat det? Det er spørsmålet, for å sitere Hamlet.

Bruce Springsteen fyller 70 år kommende mandag. Han har samlet folk i 50 av disse årene. Bensinen hans har vært dedikasjon, helhjertet engasjement, store drømmer, visjoner og 33 jernbanevogner fylt med gode sanger.

Ingen vinner hvis ikke alle vinner

«Nobody wins unless everybody wins» hendte det at en svett Bruce Springsteen sa fra scenen i gamle dager. Jeg har alltid trodd på at han faktisk mente disse utopiske ordene.

Og jeg tror han har rett.

Vi kan vinne her på Jessheim.

Hvis vi vil.

God helg.