Eva på evig leit

Eva Hodneland er på evig jakt etter motiver hun kan fange med kameraet sitt, være seg ved Raknehaugen eller i Guatemala.

Noen av oss – etter hvert ganske mange – har fått med seg fotobloggen til damen som beskriver seg selv som en høyst oppegåendepensjonist. på evasbilder.com finner vi motiver vi lett fester oss ved, for å bruke det uttrykket. Og kategoriene hennes er «På reisefot», «Turist i eget land», «Gatekunst», «Verden i sort-hvitt» og «Vandringer».

Jessheimpuls maktet å krysse spor med den travle, energiske damen, og vi gikk for sjangeren revolverintervju da Hodneland er både kjapp på avtrekkeren og kvikk i replikken.

SØKER: Blikket går mens Hodneland snakker med Jessheimpuls. Det kan være motiver i sikte. FOTO: Øyvind Mo Larsen

Fotoblogg

– Kaller vi det fotoblogg, reiseblogg eller hva?

– Fotoblogg, for reisene er bare en del av det hele.

Foto- og reiseinteressen stammer fra?

– Fotointeressen  har jeg hatt nesten så langt tilbake jeg kan huske. Har «alltid»hatt kamera. Har egentlig aldri vært noe særlig på reiser. Alvorlig flyskrekk holdt meg på bakken i Europa fram til 2004 da jeg «måtte» til Australia fordi datteren min studerte der.

– Fram til da hobbyfotograf på lik linje med mange. Interessen tok seg opp på den turen. Tok av for alvor rundt 2009 da jeg kom i kontakt med fotogruppa på Jessheim. Lærte masse, og var med der mange år.

Fortelle noe

– Hva ser du etter når du tar bilder?

– Dette «noe» som er så vanskelig å sette ord på. Noe som forteller noe om verden, kanskje? At verden er sammensatt? Stygg, pen, lys, mørke. At virkeligheten har en uendelighet av elementer som det kan være fint å stoppe opp ved.

Kortreist

– Hvorfor er det viktig å reise?

– Det er ikke viktig å reise. Jeg finner mye spennende på Jessheim også. Raknehaugen er et favorittmotiv, og gatekunsten i sentrum er herlig! Burde nok bruke nærmiljøet enda mer. Men på reise er kanskje sansene mer åpne enn i hverdagen?

– Hva slags utstyr bruker du, og er det viktig med dyrt utstyr?

– Nå har jeg et Nikon z6, et forholdsvis dyrt kamera, med to ganske rimelige objektiver, en zoom og et fastobjektiv. Holder lenge for meg. Men jeg har tatt veldig bra bilder med mobil også.

Få mennesker

– Følger du noen regler?

– Jeg har få mennesker i bildene mine, og hvis jeg har med mennesker, skal de aldri «henges ut». Dessuten har jeg en tanke om at farger er unødvendig dersom de ikke tilfører bildet noe ekstra.

Lista i 2020

– Favorittreisemål – og hvordan plukker du reisemål?

– En tur i Norge hvert år, etter at jeg ble pensjonist, med overnatting i campinghytter. Ulike områder hvert år. Så langt Nord-Vestlandet, Helgeland og Rondane/Femundsmarka. Lista er reisemålet i 2020. Litt tilfeldig hvor det blir. Er ofte i Frankrike og Catalonia. Ellers har jeg ikke reist så mye, men når sønnen gifter seg i Guatemala, må jo mor være til stede.

– Er du ofte på tur?

Nei. Egentlig ikke.

Et bilde må fortelle

– Hva er et godt fotografi for deg?

– Det sier noe om verden, på godt og vondt. Det får meg til å stoppe opp, tenke litt, smile litt, gråte litt – får meg til å reagere.

– Inspirasjonskilder?

– De store dokumentarfotografene Dorothea Lang og Robert Capa, gatefotografiets far Henry Cartier Bresson, hun rare fra USA – Vivian Meyer, og så Sebastiao Salgado og Martin Parr! Og sikkert en del andre også

Stoppe opp

– Hva ønsker du å formidle?

– At et bilde kan være noe å stoppe opp ved. Strømmen av intetsigende bilder er jo enorm i våre dager. At gatekunst beriker, at lyset og naturen gjør noe med oss, at verden er flott – og jævlig? Vekke følelser,  og av og til gjerne provosere litt også.

Fulle dager

– Jeg har lest et sted at du beskriver deg som høyst oppegående pensjonist. Hvordan blir man oppegående pensjonist?

– Jeg har møtt folk som gruer seg til å bli pensjonister, for de vet ikke hva de skal fylle dagene med. Problemet mitt er vel heller motsatt. Dagene mine er fulle av foto, turer i Romeriksåsen, slektsgransking og gamle bilder … Da er man vel oppegående? Og å kalle seg selv det i full offentlighet forplikter jo litt også.

– Hva motiverer deg til å ta bilder?

– Nå sist var det lyset over Raknehaugen, et blikk fra et barnebarn eller en ukjent, et vakkert landskap, en forfallen ruin… Det er så mye.

Alltid kamera

– Har du alltid kamera med deg?

– Nesten alltid. Hvis jeg skal til Senteret å handle, eller på Coop, får det nok ligge hjemme, men ellers er det med. Og har jeg mot all formodning glemt det, bruker jeg mobilen.

-Hva tar du ikke bilder av?

– Jeg tar ikke oppstilte bilder. Jeg jobber aldri i studio eller med kunstig lys. Jeg går på jakt ut i verden og ser hva jeg finner.

Nok rosablogger

– Burde flere lage blogg?

– Det finnes så mange slags blogger. Rosablogger synes jeg vi har nok av. Men jeg kjenner flere gode fotografer som gjerne kunne vist bildene sine til flere. Ingen nevnt, ingen glemt.

– Ditt fineste bilde – og hvorfor?

– Et fryktelig vanskelig spørsmål. Men jeg tror faktisk jeg må velge ut et gateportrett jeg tok av en ung jente i en påskeprosesjon i Perpignan for noen år siden. Blikket, uskylden, troen som jeg overhode ikke forstår meg på, og det sårbare.

Dokumentasjon

– Er det fotokunst eller dokumentarfoto du bedriver?

– Jeg er nok nærmere dokumentarfoto enn det man tradisjonelt definerer som fotokunst, men de gangene et dokumentarfoto er godt nok, er vel det også fotokunst? – og etter innspill fra Dag – ikke glem at du jobber mye med former og detaljer også. Fotokunst? Men alltid som en reproduksjon av noe i virkeligheten. Ikke noe lagt til, ikke noe tatt bort.

– Hva beskriver deg som fotograf?

– Kanskje litt schitzofren. Jeg tar ikke bare en type bilder, men i mange ulike stilretninger. De lyse, vare naturbildene på den ene siden, sort/hvitt og dokumentasjon av gatekunst på den andre.

Fakta Eva Hodneland

Alder: 65 neste onsdag
Bor: Brinken
Andre hobbyer: Lesing, tekstil (strikking)
Ukjent talent: Synger som ei kråke, leser fortere enn de fleste og har verdens fineste lille hage i Brinken
Og kan finne på å vandre flere dager i strekk, foreløpig kommet til Ringebu på vei mot Trondheim