Sett meg ned på en sky

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det er små løft i hverdagen for å bidra til å gjøre andre gode. Ved utgangen av 2019 heier vi igjen på det uselviske.

Det er nesten klin umulig å slippe unna forgudelse av det som ikke nødvendigvis er så viktig å dyrke der ute. For 30 år siden ville vi kalt det selvforherligelse og egoisme.

I dag er dette dyder som løftes fram som de viktigste kvalitetene for å lykkes. Er ikke det litt rart, da?

For 30 år siden kalte vi det egoisme

«Det er sjelden jeg har følt med så stygg og så lat som etter å ha lest meg gjennom bunken av tips og råd fra influenserne – for så å anmelde et lite utvalg. Dette er forbildene generasjon prestasjon holder seg med.»

Dette skrev bokanmelder og litteraturkritiker Guri Fjeldberg på sin Facebook-side for en tid tilbake.

Voksenliv der det viktigste er å få neglelakken til å tørke raskt

Såkalte influensere tar for seg et «voksenliv der utfordringene handler mer om å få neglelakken til å tørke raskere enn å håndtere vannlekkasjer, hjulskift og tannlegeregninger.» skriver Guri om rådene fra de stylede bedreviterne.

Dessverre er det grunnleggende menneskelig å sammenligne seg, og mot slike stylede skjønnheter vil du som leser alltid komme dårligst ut, konkluderer hun.

Hvor gikk det egentlig galt?

Hvor gikk det egentlig galt? Tanken streifer der vi sitter i romjulsdrømmen og sukker mett med riskrem i munnviken, selv om vi vet at det til alle tider har vært sånn.

Forskjellen er at unge folk nå eksponeres for sånne som får dem til å føle seg mindre verdt enn dem som gir dem råd – som de selv tjener penger på – i større grad enn tidligere.

Mindre verdt

Jeg har alltid latt meg imponere av folk som kan et håndverk eller et fag. Jeg husker for eksempel at tidligere kollega Stenshjemmet og jeg var på Kløfta for å skrive om smeden som holdt til der. Det var forunderlig å se hvordan han bearbeidet rødglødende stål mens gnistene sto om ham. En mann som kunne sitt håndverk og som produserte noe. Wow.

En mann som produserte noe

For en mann som ikke er spesielt praktisk håndlag eller er utstyrt med smedfingre, så er den type små øyeblikk ganske store. Da blir det litt fattig å se små videosnutter av folk som sminker seg, folk som utfører treningsøvelser eller viser fram stjerten sin og huset og familien og en vellykkethet uten sidestykke, tilsynelatende.

Den nye vinen vet best?

Det er kanskje sånn for oss som nærmer oss middagshøyden og som ikke henger på framskrittet lenger. Vi skal jo ikke forstå alt. Den nye vinen vet best?

Men da er det jo litt rart at spørreundersøkelser og annen statistikk viser at mange sliter psykisk og er ensomme der ute? Kan det være vekten av de verdiene som løftes fram som tynger?

Gyllene Tider

I en meget god dokumentar om det svenske bandet Gyllene Tider (gikk på svensk TV4 forleden) så bar det galt av gårde for det suksessrike bandet i det øyeblikket de bestemte seg for å være noe de ikke var; de skulle slå gjennom internasjonalt ved å gå over til engelske tekster samtidig som de gikk vekk fra det lydbildet og holdningene som gjorde at de fikk suksess i utgangspunktet.

Det endte i buklanding.

Poenget?

Det handler vel om å finne ut hva som bor i oss, og så handler det om å omgi seg med folk som kan bidra til et sunt fundament og holdninger som gjør en robust nok til å kunne stå i mot det negative trykket som finnes der ute.

Og så handler det kanskje om å sikte mot noe som er oppnåelig og givende nok til å forsøke å nå det man sikter seg inn på?

Influenserne anno 1975 kom i annen forpakning

Et gammelt fotografi fra 1975 viser at influenserne den gang kom i litt annen innpakning enn de tilsynelatende gjør i 2019.

Kanskje det er dem vi skal strekke oss etter?

God helg og romjul