Å bevege seg i levende historie

HELGEPULS/KOMMENTAR

Jeg elsker slettelandskapet som omgir byen min. Det er derfor jeg puster lettere når landskapet åpner seg lengst sør i Sverige.

Det er sikkert litt fjollete, men jeg føler et visst slektskap med Ulf Lundell når jeg kjører rundt i landskapet her på præriesletta vår.

Det gjør jeg så ofte jeg kan, både når det gjelder slektskap og kjøring. Lundell bor som kjent utenfor Simrishamn i Skåne.

Öppna landskap, med andre ord. Som vi har åpent landskap her oppe. Og området rundt Ullensaker kirke får meg til å tenke på Toscana. Og Lundell.

En form for meditasjon

Det er blitt en meditativ øvelse å kjøre bil her ute, og så beveger jeg meg i det jeg kaller levende historie.

Jeg ser for meg de gamle skysskarene som kjørte folk og varer til Oslo, og jeg ser for meg damplokomotivene som tøffet seg gjennom det bølgende landskapet på midten av 1800-tallet.

Gamle skysskarer

Det står ikke lenger ei eik i veikanten langs gamle E6 rett utenfor Jessheim. På et gammelt, gulnet fotografi jeg fikk av tidligere kultursjef Hamberg for noen år siden, skimter jeg murene av en gammel skysstasjon ved dette treet (hovedbildet i teksten).

Fotografiet og eika bidrar til å gi meg et visst historisk perspektiv; treet har liksom alltid stått der. Og i dag er restene av grunnmuren til skysstasjonen borte for alltid.

Eik nå, så lønn i himmelen…

Jeg er faktisk litt usikker på om det er eik eller lønn som står der. Eik høres tøffere ut enn lønn, så jeg går for eik. Lønn får jeg visst i himmelen.

Eika har vært et slags ankerfeste jeg har sirklet rundt i bil ute på slettene mine. Den har alltid hilst meg velkommen når jeg kommer tilbake til Jessheim.

Gamle E6 er deilig

Jeg kjører alltid gamle E6. Veit ikke helt hvorfor. Tror det som sagt handler om en slags ro i skrotten.

Det står ingen andre trær i nærheten, og eika har stått som et trassig symbol i veikanten så lenge jeg har levd. Som et sjømerke i karrig jord, i fare for å bli svulstig.

Nå er eika borte. Den ble hogget ned 15. mai i 2017. Den måtte i bakken fordi den var råtten. Jeg ble litt satt ut da jeg kjørte over bakktoppen og ble møtt av en naken horisont.

Springsteens Nebraska

Fikk følelsen av å se på coveret til Bruce Springsteens album “Nebraska”. Grå tomhet, og virkeligheten mistet fargen der og da.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle savne et tre. Men jeg gjør faktisk det. Jeg kjenner på følelsen av at alt er forgjengelig. Røtter er ikke nok.

Alt og alle skal i bakken før eller siden.

Tid har vi mindre av

Det er sikkert derfor jeg til tider kjenner på følelsen av rastløshet og utålmodighet når vi snakker om utvikling av byen Jessheim.

Av og til renner tiden bare ut i sand.

Vi har nok av sand her oppe.

Tid har vi mindre av.

God helg.