Stifinnere uten natur?

Dalføre

Det er med dette bakteppet – og et lite dalføre vi utforsket nede i Karibakken som barn – at Høvding Seattles ord kom snikende opp fra underbevisstheten. Legg også til at alle politiske vedtak i framtiden kommer til å ha med formulering om at hogst i yngletiden er helt uaktuelt i Ullensaker.

Noen utbyggere har respektert dette uten et vedtak. Andre utbyggere trenger et vedtak som dette å forholde seg til.

Det vi veit er at ekornunger og fugleunger faller til jorden som nedfallsfrukt rundt om i det ganske land hvis det hogges på feil tidspunkt.

HØVDINGEN: Vi er en del av jorda, og den er en del av oss, sa høvding Seattle i sin berømte tale i hovedstaden Washington DC i 1854.

Stifinner

Se her, dette er harespor, sa farfar. Vi gikk på ski i skogen, som vi ofte gjorde i helgene da jeg vokste opp. Ja, sa jeg og kikket.

Men denne stifinneren var mest opptatt av kamferdropsene han hadde i lomma på anorakken sin.

Denne stifinneren var mest opptatt av kamferdrops

Men barnelærdommen beit seg fast, sakte, men sikkert. På hvilken side av trærne sto maurtuene, og på hvilken side av trærne var det flest greiner og historier om jerv og gaupe.

Livet i skogen

Og hvordan vi kunne høre livet i skogen hvis vi satt helt stille og lyttet. Akkurat det var ikke alltid like lett for en pjokk som hadde lyst på kamferdrops.

Høvding Seattle holdt en berømt tale i Washington. Året var 1854 eller 1855, og den daværende amerikanske presidenten – Franklin Pierce – ville kjøpe land av høvdingen og hans folk.

De duftende blomstene er våre søstre

«Vi er en del av jorda, og den er en del av oss. De duftende blomster er våre søstre. Hjorten, hesten, den store ørn – de er våre brødre. Fjellene, saften i gresset, ponniens kroppsvarme og menneskets – alt tilhører den samme familie», sa høvding Seattle til presidenten.

SPORHUND: Gamle spor og grunnlaget for å kunne lese naturen og terrenget ble lagt i det lite skogdrag i nærheten av barndomshjemmet. Det var der kjentmannsprøven ble en spasertur i parken, for å si det sånn…

Skjelett

Se her, skjelettet av et rådyr, sa fatter. De små, syltynne knoklene var det som var igjen av dyret som hadde lagt seg til å dø.

Vi sto i et lite og på mange måter unnselig lite dalføre som gikk nedenfor barndomshjemmet mitt.

Naturen lå 30 meter fra husveggen

I mange år behøvde vi ikke bevege oss lenger enn 30 meter vekk fra huset for å få et lite innblikk i dyrelivet der nede i «dalen», som vi kalte den.

Snadde og poncho

Jeg bodde noen år i en hybel på den andre siden av dette trange dalføret med brennesle og gjørmete underlag.

Der satt jeg på balkongen med ei lita snadde og poncho mens kveldsmørket tusket seg inn og spiste opp restene av dagslys.

Og som noe mer uskolert utgave av Sverre M. Fjelstad så jeg både rev, grevling og rådyr og hjort, som alle brukte dette søkket i terrenget som fast tråkk.

Det er ikke dyretråkk i dalføret lenger. Nå er det boliger der.

Høvding Seattle

Høvding Seattle sa også:

«Synet av deres byer er en pine for den røde manns øyne. Men kanskje er det fordi den røde mann er en villmann som intet forstår. Det er ingen fred å finne i den hvite manns byer. Ikke noe sted der man kan høre løvet sprette om våren eller raslingen i insektvinger. Larmen i byene er en hån mot mitt øre. Og hva er livet verdt hvis mennesket ikke kan høre natteravnens stemme eller froskenes samtale ved en dam om natten?».

Det er ingen fred i den hvite manns byer

Jeg sender en hilsen til både grevling, rådyr, hjort og rev jeg har sett og hørt og hørt om der nede i søkket. Noe må vike for framskrittet, og i det vesle dalføret er det dyrelivet som måtte tre til side.

Som Høvding Seattle avsluttet sin tale i Washington:

Når alle bisoner er slaktet – hvor er da villmarkene?

Når alle bisoner er slaktet og alle villhester temmet, når de hemmelighetsfulle skoger stinker av menneske og de bugnende bakkene er fulle av skvaldrende kvinner: Hvor er da villmarkene?

Borte.

Hvor er ørnene?

Borte.

Det er livets slutt og overlevelsens begynnelse.

God helg.