Helgepuls
Hvem skal arve jordvepsen?
HELGEPULS/KOMMENTAR
Hvordan blir det med sankingen av minner fra barndommen i de nye bomiljøene som stiger til værs i vår lille by for dem som slår seg til der?
To hendelser har fått det til å surre i treskeverket kalt hjerne hos denne aldrende skribenten. En samtale med tidligere lensmann og politikontakt (nå offisielt pensjonist) Morten Huse er det første som satte i gang tankevirksomheten, og det andre er den artikkelen i Aftenposten som gjorde oss i Jessheimpuls nysgjerrige på hvordan Jessheim sentrum ser ut fra luften.
Stikkordet for begge disse hendelsene er ordet «bomiljøer», noe Morten Huse var ekstremt opptatt av de årene han gikk fra å lensmann til å bli politikontakt.
Huse har alltid vært opptatt av bomiljøer som bidrar til trygt oppvekst- og bomiljø. Det har vært hans tydeligste signal inn mot lokalt byråkrati og den politiske sfæren i Ullensaker.
Mange spaserturer i Jessheim by får en saktens til å tenke litt. Selvsagt er det gode områder å bo i dag også, men mange av dem er bygget på 60- og 70-tallet: Gjestadhagan, Linjebo, Nordbyringen, Myrtangen, Tungen, Karisvingen, Dølihagan (80-tallet) og Brinken.
Det sydet av liv i veistubber og krattskog og på den lille balløkka vi laget sjøl fordi vi fikk lov av Lynne som eide krattet og andre som eide en ubebygd tomt.
Jeg har blitt fortalt at det ble arrangert en egen liga bomiljøene imellom en gang i tiden. Trur de som arrangerte den var ynge enn meg, men for et tiltak og vilje til å få til noe organisert – selv om det var uorganisert!
Det jobbes på spreng med å få på plass en ny byplan før sommeren, og i utallige møter tas det til orde for lekeplasser, møteplasser og nok grønt.
Det er veldig bra, men noe av den Klondyke-stemningen vi opplevde i oppveksten på 70- og 80-tallet er forsvunnet, mye fordi at grøntområdene som finnes rundt og forbi er kunstig anlagt. Og med kunstig anlagte uteområder følger retningslinjer og regler. Og da blir spontaniteten borte.
Det finnes vel ikke – så vidt jeg vet – vepsebol der jordvepsen herjer og regjerer heller. Og dermed blir det vanskeligere å utfordre elementene og naturen for den oppvoksende slekt. Det blir liksom ikke det samme å stå ansikt til ansikt med en ilter Chihuahua…
Ganske massive boligkomplekser er heller ikke spesielt inviterende eller samlende som møteplass for unger, unge og voksne. Det må i så fall en innsats til.
Og en litt kald følelse snek seg inn i ryggmargen da vi så Jessheim sentrum fra luften i en dronevideo forleden. Det var noe sterilt over byen vår, selv om vi tar høyde for at det ikke har begynt å grønnes helt rundt oss.
Videoen ser du her:
Som illustrasjon for noe som kan være i ferd med å gå tapt i vårt lokalmiljø, så legger vi ved en tekst om nettopp jordvepsen:
Et tidsbilde
Det summer infernalsk inne i hekken der humlene herjer. Det setter meg tilbake til den gangen Bønna vant et veddemål ved å sette seg i et jordvepsebol.
Dagens unge har nok ikke samme assosiasjon til ordet «løkka» som det vi som speider ut på verden fra middagshøyden har. De unge tenker på Grünerløkkas puls der inne i hovedstaden, med alle sine kaffesjapper og dampende utesteder.
Fritid og livsbejaende dager sammen med alle de andre innflytterne som søker sammen i kveldsmørket der inne.
Det luktet annet enn kaffe på løkka vår.
Det luktet annet enn kaffe på løkka vår
For oss er «Løkka» først og fremst det stedet der vi ble eksponert for livets harde realiteter. Først som attpåklatt og vedheng sammen med de store gutta det var så stas henge sammen med.
Senere som en av de smågutta hørte på der de sto med snørr under nesa og skrubbsår på knærne.
Vi lærte mye av Bønna
Vi lærte mye av Bønna. Han lærte oss å følge med når vi klampet, for hvis vi ikke fulgte med så ble de sårt oppsparte femøringene vunnet av noen av de andre. Stort sett av Bønna.
Men – på dette som offisielt er bienes dag – må vi tilbake til temaet: livets harde skole på 1970-tallet.
Midt ute på boligfeltet lå foballbanen vår. Det var der vi samlet oss, for å spille fotball, slåball, leke boksen går eller ta utfordringer på strak arm.
Denne aktuelle dagen var det fotballspill som sto på agendaen. Trodde vi.
Jordvepsen summet
Det var et lite kjerr bak det ene målet. Og i det kjerret summet det stygt og høyt en sommer.
Det summet så kraftig at vi smågutta konsekvent skjøt i motsatt hjørne for å unngå at ballen havnet i det kjerret.
Der var det nemlig et jordvepsebol, eller en koloni av vespula vulgaris, om du vil.
AVBLÅST: Dette bildet er fra en annen kamp på løkka, men det kunne ha vært samme gjengen som løp hjem som – bokstavelig talt – stukne griser etter et iltert møte med en sverm jordveps som forstyrret da fyren øverst til venstre satte seg i vepsebolet.
Mer om jordveps HER
Og heltestatusen til Bønna ble ikke noe mindre da han ble med på et veddemål om han turte å sette seg på det.
Det var skrekkblandet fryd i shortsen til oss smågutta da Bønna sa at det kunne han godt gjøre.
Skrekkblandet fryd i shortsen
Vi trakk oss skyndsomt noen steg tilbake og så Bønna gå mot jordvepsebolet, sette seg ned som i en saccosekk for så å bli sittende i stormens øye.
Det ble minst like mye liv som Døperen Johannes skildrer i sitt evangelium, rent bortsett fra at det ikke var basuner som lød fra oven der ute på fotballplassen.
Til værs steg jordvepsen
Til værs steg den reneste symfoni av illsint og terget jordveps, og det det må ha sett ut som en tegneserie da svermen gikk til angrep på alle oss som var til stede.
Alle – bortsett fra hovedpersonen i senter av vepsebolet – ble stukket og løp grinende hjem hver til sitt. Ingen satte seg i et jordvepsebol siden.
Så vidt jeg vet har ikke Bønna gjort det heller.
Alle unntatt en ble stukket
Om vi lærte noe? Det må i så fall være at det er bare å tråkke uti det ubehagelige framfor å stå litt på avstand å se på. Jeg kommer i hvert fall ikke på noe annet.
Langt syd i Østfold setter jeg i hvert fall stor pris på summingen jeg hører fra humler og bier.
Det betyr at det står til liv.
Jeg bare håper det ikke er jordveps her.
God helg.
