HELGEPULS/KOMMENTAR

Vi er alltid blitt fortalt at historien gjentar seg. Og sannelig min hatt er det ikke ny renessanse for platåskoene igjen. Drømmen fra 70-tallet lever!

En overskrift på nettstedet «Min mote» fanget forleden oppmerksomheten. Ikke at «Min mote» er det foretrukne tidsfordriv, men sakens innhold var en del av oppveksten til mange av oss – nemlig platåskoenes posisjon i motebildet.

Platåskoene er etter alle solemerker tilbake, så det kan jo bli spennende å se hva som ligger under juletreet i år?!

Denne nyhetene berettiger å hente fram en snart halvannet år gammel tekst der platåskoene får sin velfortjente hyllest:

70-tallsdrømmen om platåsko

Vi som er barn av 70-tallet er på sett og vis merket for livet når det kommer til estetikk. Men platåsko kom aldri inn i vårt hjem – dessverre.

På 1970-tallet var den enkleste måten å komme seg opp og fram her i verden å gå til innkjøp av platåsko. Men det var ikke derfor jeg hadde så sabla lyst på den type fottøy.

For en liten pjokk gutt var det så sabla tøft å se Vegard Sand og Pål Jakobsen – med håret et godt stykke nedenfor ørene – vandre oppover Karibakken.

På beina hadde de (i hvert fall Vegard) barske platåsko og bukser med sleng på radius med en ballkjole.

Det ble ikke tøffere for en liten tass med litt for tung bleie og konstant snørrbart.

Vegard Sand hadde svarte platåsko

Vegard Sand hadde ikke skolesekk heller. Han hadde bag som hang over skulderen i ganske lang reim. Litt sånn raddis i framtoningen.

Men å få platåsko eller bag med lang reim kunne vi bare se langt etter hos oss.

Faren for å tråkke over og forstue ankelen – samt faren for å bære seg skakk hvis vi gikk med bag – var argumenter det var umulig å trumfe, selv om jeg bedyret at jeg skulle betale for moroa sjøl.

Klart og tydelig nei til platåsko

Det hjalp ikke å mase heller. Det var døve ærer over overalt i heimen på disse punktene. Men jeg fikk i hvert fall prøve platåskoene til Vegard da jeg var nede og lekte hos Jørn Petter.

Platåskoene var selvsagt altfor store, og de var nok ikke så praktiske for en fotballinteressert tass. Ikke fikk jeg så tøff gange som Vegard heller. Jeg gikk som om jeg hadde gjort i buksa.

Gikk som om jeg hadde gjort i buksa

I ettertid er det nok like greit at det ble lagt ned forbud mot å gå til innkjøp av platåsko. Selv om det fortsatt smerter litt å tenke på det.

Etter hvert var det cowboystøvler som var det kuleste. Det var heller ikke aktuelt å få i hus, selv om mor Kari inngikk et kompromiss akkurat der.

Jeg fikk et par cowboyaktige støvletter med gummihæler. Det eneste problemet var at gummien var så myk at hælen stakk ut rett bakover når det var litt varmt i været.

Hælene stakk ut rett bakover

Ergerlig, men tross alt bedre enn det lillebror Terje fikk. Han fikk fotformstøvletter…

Men tresko skulle vi absolutt bli påprakket. Det og catalinajakke. Verden var urettferdig. Blodig urettferdig.

Estetikken fra 70-tallet hadde noe stilig over seg. Målt opp mot 80-tallets voldsomme volum – være seg hår, skulderputer eller ekko på trommene – så ville jeg valgt 70-tallet hver eneste gang:

Opel Manta, Ford Taunus, Ford Granada, Honda 750 VFour, Ford Capri, Tomahawk-sykkel, Apache og polyester med lange skjortesnipper.

Vi snakker distinkt karakter, gjør vi ikke det da, selv om fotballshortsen var liten og kinnskjegget langt på den tiden?

ESTETIKK: 70-tallet var stilsikker i estetikken. Dette lille knippet bilder viser akkurat det.

Selv hadde familien en Mazda 818 på den tiden. Men den hadde den deilige brune 70-tallslakken. Og vi lå alltid på ei dyne i bagasjerommet de gangene vi kjørte langt av gårde på tur. Som for eksempel til besteforeldrene våre i Lørenskog.

Jif hadde svart Opel Manta

Så fikk vi heller glede oss over de gangene vi fikk sitte på i Jif Faraasen sin Opel Manta hjem fra slalåmtrening i Kvernlia. Vi sladdet gjennom Gjestadhagan, og vi følte at vi var med i en episode av Detektimen. Mantaen til Jif var mørkebrun og brummet barskt og hissig.

Hangen til estetikken fra 70-tallet handler ikke kun om nostalgi, selv om de brillene til en viss grad er på i skrivende stund. Men det handler om noe mer.

70-tallet hadde noe klassisk over seg?

Det handler kanskje om at 70-tallets klær, biler, møbler og – til en viss grad – musikk har noe definert og klassisk over seg?

Kanskje det handler om tydelige valg i det som ble laget, i motsetning til 80-tallets firkantede og voluminøse uttrykk? Smak og behag, selvsagt. Men fornemmelsen av noe lekent og søkende er tydelig i estetikken.

Folk skulle delta i kulturlivet

Og det er jo aldri feil.

Vi kan også lese i en artikkel publisert av Universitetet i Oslo at «fra omkring 1970 la myndighetene mindre vekt på å spre kulturytringer skapt i sentrale byer ut over landet, og mer vekt på kultur med opphav i distriktene og på egenaktivitet. Folk skulle være deltakere, ikke bare tilskuere eller tilhørere.»

Les hele artikkelen«En ny kulturpolitikk» 

Og i en tid der Ullensaker kommune i sine tekster om framtidens Ullensaker legger vekt på frivillighet og involvering fra innbyggerne, så er det kanskje grunn til å tro at 70-tallet hadde mer enn stilsikker estetikk og fri barneoppdragelse? 70-tallet kjennetegnes også av at folk i økende grad deltok i kulturlivet.

Det kom platåsko i hus likevel…

Deilig å lese. Da var det andre ting enn platåskoene som gjorde at folk kom seg opp og fram.

Men det kom – på et vis – platåsko i hus likevel. For i frustrasjon over ikke å få lov til å kjøpe platåsko sjøl, så var handlekraften til stede i fullt monn.

Mutter sine tøfler, en sag og to biter av et grovt stykke treverk vi fant i garasjen gjorde susen. Fire spiker, og så ble det platåsko til bandøvingen på gutterommet.

Eller, det ble platåtøfler – i  tillegg til ei solid bøtte med kjeft på den handlekraftige skodesigneren.

Og det ble nye tøfler til mor Kari.

God helg.