Klipper båndene til frisøryrket

Når Marianne Hoel nå legger bort frisørsaksen, så forsvinner et stort stykke bedriftshistorie fra Jessheim på permanent basis. 

HISTORIE: Hoelgården i Gotaasalleen huset lensmannskontor i gamle dager. Marianne Hoel og familien hadde salong der til 2004.

Det er med et visst vemod at Marianne Hoel står utenfor Hoelgården i Gotaasalleen. Det var der hennes far Reidar med sin kone Gudveig startet frisørsalong i 1954, 10 år før Marianne ble født. Hoelgården – før den ble bygget på – var for øvrig lensmannskontor med fryseri i kjelleren.

50-tallet var en tid da folk kun spanderte på seg en tur til frisøren til jul og 17. mai, og på den tiden kostet såkalt legg og vask 4,95 kroner. En real permanent kostet 29 kroner den gangen. Omregnet til 2020-kroner, så var prisen for permanent tilsvarende 455 kroner.

TIDLIG KRØKES: Mange har vært lærling eller ansatt hos Reidar Hoel. Marianne begynte som lærling i 1983.

Lærling i 1983

– Du ble født inn i yrket?

– Njaaa…

– Jeg visste egentlig ikke helt hva jeg hadde lyst til, men etter hvert søkte jeg på frisørskolen, sier Marianne, som ikke har tall på hvor mange kunder hun har klippet gjennom sine 35 år i yrket.

Etter endt skolegang ble det å begynne som lærling hos far Reidar, som har hatt mange lærlinger og ansatte i salongen opp gjennom årene – Siri Berg Neskleiv, Anne Sand, Sissel Sæther og Elisabeth Nyhus for å nevne noen.

På denne tiden var det ikke veldig mange frisørsalonger på Øvre Romerike, så det kom kunder fra bygdene rundt Ullensaker for å klippe seg eller bli frisert, og Marianne erindrer at det til tider luktet litt fjøs i salongen i Gotaasalleen, uten at hun mener noe vondt med det.

Lojale kunder

Marianne ble i Hoelgården, og da far Reidar etter hvert ga seg – etter 60 år i yrket – så overtok hun Alleen Frisørsalong, med fulle lister, lojale kunder og egentlig altfor mye jobbing gjennom mange år.

– Hva er det du liker ved yrket?

– Det har alltid vært kjemien mellom meg og kundene. Du får et forhold til folk du kjenner nesten hele livshistorien til. Praten har alltid vært en viktig del av yrket.

Hoelgården ble solgt i 2004, og siden den gang har Marianne jobbet i flere salonger på Jessheim, men de siste årene har hun jobbet hjemme. Lojale kunder har blitt med henne fra sted til sted, og hun har overtatt kunder når andre frisører har gitt seg.

– Det har vært mer enn nok å gjøre i mange år, og for en stund siden bestemte jeg meg for at jeg også gir meg som frisør. Kroppen og hodet forteller meg at nå er tiden inne for å gjøre noe annet.

Veien åpen

Akkurat nå har Marianne Hoel nok med å fordøye det faktum at hun ikke lenger skal jobbe som frisør. Hvilken retning og hva hun skal gjøre videre skal hun begynne å finne ut av etter en «pust i bakken».

– Hva tar du med deg videre fra frisøryrket?

– Jeg er av den gamle skolen – det lærte jeg nok av faren min – som mener at det er kundens beste som gjelder hele veien. Jeg har nok hatt litt vanskelig for å si nei selv om listene har vært fulle, men så har jeg jo hatt mange lojale kunder av den grunn også.

– Er det sånn i frisøryrket at man må lære seg nye frisyrer og teknikker?

– Det er det sikkert, men jeg har hatt mange godt voksne kunder. Det har liksom vært min nisje, så da har jeg på en måte holdt tritt med utviklingen på den måten.

Liker Jessheim

Marianne er innfødt Jessheim-jente, og både historiene og latteren sitter løst. Hun hadde blant annet sin første sommerjobb som pølsepakker – på akkord – hos Furuseth, og hun husker den tiden da uteserveringen på Kjeller’n var kjernen i utelivet.

– Jessheim var – og er – et flott sted å leve, sier hun.