Merry Kissmas fra Døli skole

HELGEPULS/KOMMENTAR

Livet blei ikke bedre enn de gangene vi hadde jule- eller sommeravslutning på Døli skole. Da var det skuespill og det å leve seg fullt og helt inn i drømmene som gjaldt.

Skoleavslutninger er strengt tatt halvannen time på en altfor liten pinnestol mens vi slurper kaffe fra pappkrus og spiser eplekake som går i stykker på vei fra serviett til munnhule.

Hver gang jeg stukket snuten innom en skoleavslutning i egenskap av å være onkel eller stefar, så dras jeg med ekspressfart tilbake til den gangen vi selv sto på en scene foran foreldre og foresatte for å leve ut skuespillerdrømmen og – det kanskje aller største – lever ut drømmen om å spille i band.

Skoleavslutning er en arena for drømmere

Det var fest så det holdt de gangene vi øvde til skuespill og sketsjer som skulle framføres på skoleavslutning.

ETT TONN: Gitaren til Thomas Didriksen veide minst ett tonn, og materialbruk må ha tilsvart et halvt årsbudsjett for tresløyd i dagens Ullensaker-skole.

Bandbilde fra det som må være i 5. klasse har noe Saabye Christensen og «Beatles» over seg. Det var blodig alvor for Thomas Didriksen, Remi Norbeck, Ole Semming Wiig og undertegnede da vi skulle mime etter favorittbandet Kiss.

Vi var Kiss, vi lekte ikke…

Og det var ikke bare mimikk og stilren rytme som skulle øves inn. Rammen rundt måtte også være ektefølt og i tråd med det vi ønsket å oppnå.

Det førte jo til at de hjemme hos Remi «Gene Simmons» Norbeck må ha gått tom for metallfolie, og jeg lurer på om rektor Håkon Nilsen bifalt mengden av materialer Thomas «Paul Stanley» Didriksen brukte på det stjerneformede gitaren sin?

Gitaren til Thomas veide ett tonn

Jeg husker i hvert fall at den var forferdelig tung, og det er ikke umulig at Thomas måtte til kiropraktor for en justering etter endt konsert.

De gikk tom for metallfolie hjemme hos Remi Norbeck

Selv fikk jeg nok litt kjeft av mor Kari fordi jeg hadde rappet de myke – og dyre – skinnstøvlettene hennes for anledningen. Men det var jeg jo nødt til, for gitarist Ace Frehley i Kiss hadde støvletter han. Pappkostymet jeg mast til meg hos Roar Sand på trykkeriet.

Anne Lise Olsen som sminkør

SMINKØR: Ole Semming Wiig var trommeslager Peter Criss i vårt skoleband. Her blir han sminket av Anne Lise Olsen. Det var stas, for hun var proff i faget gjennom teatermiljøet lokalt.

Vi hadde også profesjonell sminkør for anledningen. Moren til Siw Olsen var aktiv i teatermiljøet i Ullensaker, og hun svingte kost og sminkesaker til den store gullmedaljen.

Husker at vi var stolte av at Anne-Lise Olsen tok seg tid til å sminke hele bandet. Til og med impresario Jim Andrè Pedersen fikk påført en frekk liten bart før vi gikk på scenen.

Kjenner jeg oss i mime-Kiss rett, så hadde vi nok ambisjoner om å mime oss gjennom sju-åtte av sangene til Kiss, men vi slo oss til ro da lærer Berit Strand Nyjordet satte ned foten og med myndig stemme kunngjorde at det ble to sanger og det var det.

Du holdt fred når Berit hevet stemmen

Man diskuterte ikke med Berit når hun hevet stemmen. Var det noe vi visste så var det i hvert fall det. Det hjalp ikke å være rockestjerne når Berit satte ned foten.

TO SANGER: Det ble med to sanger i landskapet på Døli skole. Men du verden som vi øvde for å mime best mulig når det gjaldt som mest. 

Det ble to sanger – «Love Gun» og «I Was Made For Loving You» – noe publikum helt sikkert satte pris på. Altså at det kun ble to sanger.

Innsatsen var upåklagelig, og jeg tror ikke vi bommet så veldig med koreografien, selv om jeg nok var litt betuttet fordi jeg ikke fikk avfyrt de to konfetti-anretningene jeg hadde festet med tape bak på plastikkgitaren min. Kiss brukte jo fyrverkeri på sine konserter, så planen var at jeg skulle avfyre en «rakett» etter hver sang.

Da var det utgjort at tråden røk på begge to, så jeg ga nok ikke meg selv toppkarakter etter endt opptreden.

Publikum satte pris på at det var kun to sanger

Det ha gått rykter om opptredenen vår, for 17. mai året etter var det Kiss-miming i gymsalen foran hele skolen. Trinnet over oss hadde snappet opp at vi i 5. klasse var Kiss, så de slo på stortromma og klinte til med bedre kostymer, bedre anlegg og – helt sikkert – en bedre opptreden. Men vi var først. Det husker jeg at vi var stolte av.

God trening foran folk

I dagens skole er det visst mange framføringer i løpet av et semester eller skoleår. Elever lærer seg å stå foran andre og framføre prosjektoppgaver og andre ting. Det er helt gull.

På Døli skole hadde vi egentlig skuespill og framføringer på skoleavslutningene som treningsarena der vi sto foran folk. Og vi hadde noen opptredener i musikktimene med Ingolf Nafstad.

Ørkenvandring mellom slagene

Det kan hende jeg husker feil, og det kan ha noe å gjøre med at jeg husker periodene mellom skuespill og skoleavslutninger som ganske lange ørkenvandringer. Det var nemlig så morsomt.

Uansett, skoleavslutninger er og blir mer enn altfor små stoler og eplekake i halvannen time. Det er en arena for drømmere som lever ut ett og annet foran et publikum.

Skoleavslutning er mer enn for små stoler og eplekake

Det er lærdom i det også.

Merry Kissmas.

Og god helg.