Oss rituelle hunder imellom

HELGEPULS/KOMMENTAR

Overgangsriter og ritualer som markerer overganger mellom stadier i hverdagen – og livet – kan være store og små. Rart at det er de små overgangsritene vi gjerne husker.

Sjelden har vi kollektivt hatt større forventninger til et år enn det vi har til 2021. Kanskje slipper restriksjoner og isolasjon bak munnbind taket, og forhåpentlig ser vi en mer normalisert hverdag et stykke der framme.

Til da får vi melke ritualer og overgangsriter i eget liv til fingre og hjerne dovner.

Vi husker knapt vår egen konfirmasjon, men vi husker den første sykkelen, de første skiene og det første sparket på leggen av en motstander med ispigger på fotballtreninga.

De små tingene fester seg alltid best.

Vi melker ritualer til fingrene dovner

For oss som drev med idrett fra vi kunne gå og helt til vi ble for dårlige, så var januar ensbetydende med sesongstart i alpint og fotballtreninger med snowjoggere på beina – gjerne med raggsokker over for å få bedre feste. Feste hadde vi helt til det festet seg snø på undersiden, og da var det som å spille fotball på stylter på temmelig glatt is.

Snowjoggere med raggsokker

Og Oddemann blei forbanna fordi vi ikke klarte å holde oss på beina, eller at vi tuppet ballen ut av spill absolutt hele tiden. Nytteverdien var så som så, vi kan være enige om det, vel?

Men med ispiggenes inntreden på vinteren, så var det direkte livsfarlig å spille fotball. Da var det mindre fare forbundet med å holde seg i bratthenget i Randbydalen på vinterstid.

https://jessheimpuls.no/jp/2020/02/29/bratthenget-som-oppdro-oss/

Hele laget samlet seg rundt tanken om å slippe snowjoggere, cherrox og annet tungt fottøy for isteden å kunne iføre oss fjærlette joggesko og fotballsko som hadde skikkelig feste.

Følelsen av å kunne fly var aldri nærmere enn akkurat de dagene da vintersko ble byttet ut med joggesko fordi våren hadde tatt akkurat nok tak til at den hvite verden begynte å smelte.

Gleden ved å kaste cherroxstøvlene

Vi elsket å stå på bar bakke mens det klukket i smeltende snø rundt oss. Og med nybørstet asfalt kom også rulleskøytene og skateboard fram. Vi sa skateboard den gang. Rullebrett var for bondsk.

Følelsen av å fly var aldri mer ekte enn da joggeskoene kom på

Vi kjente nemlig Bronstein, og han var (så vidt vi vet) den aller første som beveget seg rundt på rullebrett på Jessheim gjennom forbudstiden for denne type framkomstmiddel i perioden 1978 til 1989.

Da var det nemlig forbudt med rullebrett i Norge. Og vi var eneste landet der det var forbudt å selge, kjøpe eller stå på rullebrett.

Bronstein med rullebrett

Men Dagfinn – faren til Bronstein og Erling – var ofte på jobb i utlandet, så han kom hjem med både rulleskøyter og rullebrett som havnet på våre hender.

En Overgangsrite det også, for vi var en liten periode de eneste som hadde nettopp dette. Det var liksom litt annerledes med rulleskøyter enn å ha kanin, syntes vi barskingene i Karisvingen.

LITT AMERIKA: Det var litt Amerika – slik vi ønsker at det var – da rulleskøytene ble funnet fram når snøen gikk. Og med kostet asfalt var verden bare magisk i bukser som var brettet opp.

Åpningsrenn i Åslia

For frosne og ivrige alpinister var januar alltid forbundet med åpningsrenn i Åslia. Det knyttet seg alltid stor spenning til om skiene vi fikk til jul var raske og lette å svinge med.

Det var først mange år senere høvding Kjell lettet på sløret og fortalte (ordrett sitat): «Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg smurte deg bort de første årene vi reiste rundt å skirenn…».

STATUS ÅSLIA: Åpningsrenn i Åslia første helgen i janar var alltid forbundet med glede og skuffelse. Ole Kristian Furuseth gjorde det som regel bra i Åslia også.

Det slo oss aldri at foreldregenerasjonen også hadde bratt læringskurve når det kom til alpint.

Hjemme hos oss forholdt vi oss trofast og lenge til Swix-tabellen samt det gradestokken viste kvelden før vi skulle til en eller annen bakke på Østlandet.

https://jessheimpuls.no/jp/2019/10/26/fjellbakkens-franz-klammer/

Av og til traff vi på smurningen, og andre ganger traff vi definitivt ikke – litt som den gamle Kisa-keeperen Petter Hagen har opplevd i smørebua med datterens ski de siste årene.

KYNDING HJELP: Det var av og til godt for fedrene å få kyndig smørehjelp fra folk som Trond Huso. Da var sjansen mindre for å smøre bort avkommet. Steinar Elton og Helge Herva følger spent med på børsting av såle på Helges Dynastar.

Vi har alle forskjellige ritualer og rundingsbøyer gjennom ei uke, et år og et liv. Og det er viktig å smake på følelsen av ny start og blanke ark med jevne mellomrom.

Derfor ligger en tur til Hurdal skisenter ganske langt framme i hjernebarken nå i begynnelsen av januar.

Vi må ta turen til Hurdal skisenter snart

Skisenteret nord på Romerike åpnet onsdag denne uka, så tiden er inne for å se om vi treffer med smøringa i inngangen til 2021 eller om det blir en litt glatt start med snowjoggere og raggsokker som fottøy.

Les mer fra Hurdal skisenter HER

Mye er opp til oss sjøl. Det aller meste, faktisk.

Det handler om å unngå statisk tilværelse samt at vi tenker gjennom hva vi holder på med.

Og selve livet er jo en overgangsrite det også.

Det skal vi ikke glemme mellom rundingsbøyer i egen tilværelse.

God helg.