Se opp, se til siden – se der ja!

HELGEPULS/KOMMENTAR

I dag kan vi se absolutt alt akkurat når det passer oss. Likevel ser ser vi mindre enn noen gang. Eller?

Det føles som om det er veldig lenge siden jeg tok bilde av han fyren som tok et avbrekk fra verden under sin egen jakke i San Francisco sommeren 2017. Og er det ikke mye som er forunderlig rundt oss, hvis vi første stopper opp og titter rundt oss?

Er det ikke forunderlig?

Hva tenkte han på der han satt i sin egen verden under jakkeslaget, den litt slitne mannen i Amerika-kveldens neonlys?

Og var han lengre bort enn alle oss andre som titter ned på en skjerm i tide og utide? Hvem er mest til stede?

Ingenting er ekte

La oss komme oss vekk

Der de sa det var lys

Er det mørkt som i en sekk

Det er et vers i en sang noen kompiser av meg jobber med for tiden, og det kan høres ut som om de fire linjene tar opp i seg en slags åndelig fattigdom eller noe sånt.

Åndelig fattigdom

Det er aldri blitt meg forklart hva de skriver om i den sangteksten, men da er det jo rom for tolkning i et forsøk på å forstå både fyren under jakka og vår egen hang til å se noe av det rundt oss.

Det går en serie på fjernsynet for tiden – på statskanalen – om et ungt par som dro ut på en holme i havgapet langt vest i landet. Der lot de nysgjerrighet og vitebegjærlighet råde gjennom sitt lille eksperiment: å være så selvberget som mulig ved hjelp av det naturen tilbød dem.

Der lot de nysgjerrigheten råde

Sanking, dyrking, slakting og tørking av bær og urter. De gjøv på i et forsøk på å forstå verden rundt seg.

Det er så man begynte å leite etter romanen «Markens grøde» for å lese den på ny. For naiviteten til de to barbeinte frikerne vekket en liten glo i ei middelaldrende bringe, og brått kom det latinske navnet på planten revebjelle ramlende ned i huet. Fra den gang en farfar lærte sine to små nieser det latinske navnet for 20 år siden.

Revebjelle – lærdom fra en farfar til niesene

Vi voksne som hørte på lærte det også: Digitalis purpurea

Og brått kommer jeg på det jeg hørte om at brennesle inneholder to-tre ganger så mye proteiner som kål, og at brennesle med fordel kan benyttes i stedet for spinat.

Så demrer det at gamle kollega Hallgeir fortalte  at tiuren liker seg best i gammel skog – at vi kalte den gammelskogens konge i en artikkel for lenge, lenge siden.

Og husker du hvor tiuren liker seg?

Hvorfor er det sånn at klær og sko går i filler raskere nå enn i tidligere tider? Har det med håndverket å gjøre?

Vi ser at gjenbruk av hus seiler opp som en faktor som bidrar til å gi steder særpreg; debatten har gått på om gamle bygninger skremmer folk eller om de gamle husene bidrar til et steds særegenhet.

Gamle hus som rikdom eller fattigdom?

Gamle kollega Anne Ekornholmen skriver om det i Nationen: En manns slum er en annen manns slott

Hva satt egentlig han fyren på bussholdeplassen i Mission District i San Francisco og tenkte på den nydelige neonkvelden i 2017?

Og hva tenkte hun på – den unge dama – som tok siste bassen hjem samme kvelden? Spilte hun på alle livets strenger der hun satt, eller nøyde hun seg med fire strenger og en pizza?

Den siste bassen hjem

Filosoferte hun og han over de store og små ting i tilværelsen, eller trengte de rett og slett en pause fra verden slik den framsto? Det er jo for så vidt til å forstå det, altså.

Men istedenfor å trekke jakka over huet, så er jo en mulighet å se seg rundt i hverdagen for å dokumentere det vi ser – om ikke annet for oss selv?

Livet er den eneste filmen vi er en del av

Livet er jo den beste og verste – og eneste langfilmen – 99 prosent er med i.

Da er det jo viktig å se den?

For å sitere skribent Tom Stalsberg: Se opp! Se til siden. Se der ja.

Og kanskje tenkte han det, han fyren under jakka i San Francisco: I’m a man of constant sorrow…

Han om det.

God helg.