Nå er livet som en juletrefest

HELGEPULS/KOMMENTAR

Ganske tykke hjemmesydde ullbukser og høyhalset genser, i et lokale som var fylt til randen av barn og voksne, drepte gleden ved juletrefest i meget ung alder.  Nå lever vi i en juletrefest.

Hunden står på bordet og ser med lidende øyne på han som har tredd på henne det maskinstrikkede polyesterplagget. Dette plagget som skal beskytte mot februarkulden og nordavinden her oppe på prærien på Jessheim. Det er som om hun bebreider far for all verdens vonde ting og hendelser.

Til og med den statiske pelsen på den februarpjuskete halen som henger som et slips mellom bakbeina hennes får den onde mannen skylden for. At han våger…!

Hunden er krenket

Det er kun noen dager siden vi sto nede ved Nordbytjernet og ventet på Hans Petter Trondsen og gjengen som var på vei for å brøyte skøytebane ute på isen.

Da var polyesterplagget godt å ha for firbeint frilanser ute på oppdrag. Jeg usikker på hvem av oss to hunder som frøs mest der nede. Det var nesten så jeg savnet de hjemmesydde ullbuksene.

Hundens krenkede blikk får meg plutselig til å tenke på juletrefester. Et lite stykke ut i januar ble vi dratt med på noe som hverken var jul eller fest. Det var et pliktløp ut av en annen verden.

Ingen kan si noe annet.

Og da mor Kari kom med de tjukkeste buksene av ull – sydd i omtrentlige størrelser med symaskin hjemme ved stuebordet – så følte også vi på det å ikke være herre i eget liv.

Mor Kari var omtrentlig med størrelsene

På med varmeteppene formet som bukser, ut i bilen og bort til barnehagen i Gardermovegen der lillebror Terje fortsatt gikk. Og inn i den fuktige varmen i det overfylte lokalet. Vi kjente svetten under buksene av ull allerede før vi hadde tatt av oss ytterjakkene. Så bar det inn i den joviale stemningen med senket hode og stivt smil.

Det var kamp om å tilrive seg buksa med tilnærmet riktig størrelse, for det var ikke enkelt å gå med slengbukser av ull som veide like mye som de moderne dynene som er tunge som bly nå til dags.

Slengen kom i klem i ytterdøren

Ett år var lillebror uheldig. Slengen i ullbuksene hans var såpass vid at han var uheldig å få nederste del av buksene i klem i ytterdøren på vei inn.

Så der sto han da, i gangen, gjennom første del av juletrefesten i barnehagen.

Det positive var at han det året gikk glipp av godteposen vi fikk av julenissen, for vi to andre brødrene går fortsatt og kjenner etter om det sitter rester av knallharde rosiner bak i jekslene etter juletrefestene tidlig på 70-tallet. Men mandarinbåtene uten saft satt som et plaster i ganen…

Mandarinbåter uten saft

Overdrivelsene er ikke veldig store, for det er noe med blikket til tre brødre med like klær som røper at borgerplikten nok ikke var helt frivillig der vi satt og nippet til Donald-brusen.

Så er da heller ikke alt i livet lystbetont, selv om det ser slik ut når vi snakker om tilfellet Hans Petter Trondsen…

Tilfellet Trondsen hadde smilt på juletrefest også han…

Trondsen hadde vel kost seg glugg på juletrefest også han, så det er bare å ta det som en mann – selv om ikke alle husker juletrefestene som annet en plikt og mild tvang.

Også rundene rundt juletreet var halvhjertet. Vi var jo ikke vant til å gå rundt grøten engang, og så måtte vi ut og rusle oss skjorteblaute rundt den tørre grana mens ullbuksene gjorde at vi klødde infernalsk fra navelen og ned.

Husker jeg prøvde å gå med samlede lår for å klø meg selv rundt juletreet., men da kom en velmenende dame og sa at toalettet var i gangen ved ytterdøren – der broren min sto.

PLIKT: Denne juletrefesten var ikke undertegnede rask nok i forkant. Det ble litt for store ullbukser som var ment for min fem år eldre storebror. Men gå rundt treet måtte vi uansett, selv om det føltes mer som sekkeløp med rundetider.

Da var det noe annet med bursdagene i Karibakken og Karisvingen. Da var vi en gjeng lystige festløver alle som en, bortsett fra han som var litt sjenert og som gang på gang erfarte at motet sviktet da han sto på trappen.

Bursdagsselskapene var fest hver gang

Hadde ikke fatter hatt godt utviklede reflekser, så kunne det gått riktig så ille et år: det ringte på døren, fatter rakk så vidt å dukke for å unngå bursdagpresangen som ble kastet inn i Karibakken 6.

Den sjenerte kastet pakken som en granat inn i gangen og la på sprang…

Den sjenerte var allerede i fullt firsprang nedover Karibakken og på vei hjem i finstasen sin. Og fatter slapp med skrekken.

Det skal sies at han kom over sjenansen slik at også han kunne ta del av det som var festlige bursdager rundt om i de forskjellige hjem nede på feltet.

I februar 2021 sitter vi atter her og utfører borgerplikten vår. Der ute herjer en ubuden gjest, og vi forsøker etter beste evne å gjøre vårt for at gjesten skal forsvinne ut av våre liv.

Tiden fra mars 2020 og fram til nå føles som en litt lang juletrefest i litt ubekvemme klær. Men kanskje vi skal være glade for at munnbindene ikke er laget av tykk ull?

En ubuden gjest herjer der ute

Pliktløpet fortsetter etter alle solemerker en god stund til. Vi kjenner alle på en kollektiv slitasje. Det er tøft å være disiplinert og isolert og frarøvet vårt vanlige bevegelsesmønster.

Men vi holder ut.

Sånn sett var juletrefestene som barn god trening i å holde ut. På samme måte som bursdagsfestene var fine stunder mellom juletrefestene.

Vi forsto det bare ikke den gang.

Hold ut.

Det kunne vært verre.

Du kunne ha vært tvunget til å gå på juletrefest nå.

I litt for tykke bukser av ull.

God helg.