Våre nærmeste vinterhelter

HELGEPULS/KOMMENTAR

I anledning at Randbydalen Skisenter får økonomisk støtte slik at anlegget kan ta steget fra 70-tallet til 2023, så blir det en reprise fra nettopp 70-tallet i denne hyllesten til våre tidligste skihelter.

VM i alpint får det til å krible i den gamle hofteknekken, og vi sender en tanke til alle de gamle skiheltene som ba oss gjøre som de sa og ikke som de gjorde.

Vi kjenner det nå, hva ekte vinter gjør med oss her oppe på den flate prærien som har fostret mer og mindre stilrene skihelter og talenter opp gjennom årene.

Ole Kristian Furuseth vil til alle tider være vår mann på slalåmski her oppe på sletta kalt Ullensaker.

Og mens vi hører på at Lasse Kjus og Kjetil Andre Aamodt øse av sin alpine kunnskap fra fjernsynsskjermen, så sender vi en tanke til gamlekompisen Pål Korsmo som fant fart der andre skrenset i utforløyper her til lands og nedover i Europa.

GODE AMBASSADØRER: Knut Erik Stanger, Hilde Berge, Ole Kristian Furuseth og Pål Korsmo har alle vært gode ambassadører for Ullensaker skiklubb. 

Men vintereventyret begynte jo mye tidligere enn møtet med Ole Kristian Furuseth og hans treningsvilje og disiplin. Jakten på spenning ble født der alt det viktige i livet ble oppdaget: i Karibakken.

Heltene hadde ikke engang skibukse på…

Våre nærmeste vinterhelter hadde ikke engang skibukse på seg der vi opplevde og studerte dem i fri utfoldelse i skog og mark. Olabukser med sleng var dresskoden for et stilikon på den tiden.

Les Aftenposten: Da skiene ble vinger I den artikkelen står det at «ingen har forandret hoppsporten så fundamentalt som en liten, kristen, rødhåret svenske med epilepsi.»

Kristen, rødhåret svenske med epilepsi? Nei, nei, nei…

Mulig det, men den som forandret hoppsporten i Karibakken hadde hverken epilepsi, var svensk eller var kristen. Men han hadde rødt hår, det er korrekt.

Bønna var Karibakkens Jan Bokløv om du vil.

HOPP MED SLENG: Med slengbukser og skitupp av plast, så var Bønna et stilikon å strekke seg etter for oss som sto med hakeslepp og så ham formelig fly som en ørn og lande som et kråkereir.

Bønna, for eksempel, trengte ikke engang oppkjørte skispor

Bønna, for eksempel, trengte ikke engang oppkjørte skispor der han beveget seg mellom granlegger og stubbjørk i ulendt terreng, nærmest som en ballettdanser i en operaforestilling. Eller som en indianer på sporet av en harepus.

Det er sikkert derfor han ble en meget habil ishockeyspiller – etter hvert med hang til vafler i pausen – og en veldig god fotballspiller som trivdes best på glatt underlag der han jobbet som et damplokomotiv på midtbanen på Jessheim stadion.

TIDLIG KRØKES: Det å være ute til det ble mørkt ble tidlig en del av læringskurven i Karibakken. Det og utslitt innerlær på skøytene. Skøytene kom fram bare det var et islag på sølepyttene i grusveien.

Bønna bedrev en tidlig form for parkour, han…

Bønna kunne formelig lukte seg fram til nedsnødde stubber som var egnet for skihopping. Som en sporhund gikk han foran oss småguttene og snuste seg fram til en egnet kneik med stubbe å bruke som hopp.

– Her, sa han etter å ha stått stille noen sekunder.

GA ALT: Ikke gjør som jeg sier, gjør som jeg gjør, sa Bønna til oss disipler. Det hendte jo at vi angret på den lojaliteten vi utviste. Frykten for å slå seg var jo tidvis til stede på grunn av vår helt. 

Det var aldri snakk om å tråkke opp ovarennet eller unnarennet. Det var menneske mot natur som gjaldt for den rødhårede birkebeineren i olabukser og plastikktupp på en ene skien fra Karibakken 3.

Det var menneske mot natur…

Det Bønna bedrev tidlig på 70-tallet minner faktisk om den relativt nye urbane sporten parkour:

«Parkour er en urban sport hvor man ved hjelp av forskjellige teknikker bruker kroppen til å komme seg forbi hindre på en rask og effektiv måte. Parkour lar deg bruke kroppens potensial og utforske omgivelsene rundt deg på en ny og uvanlig måte. Ved å bruke objekter i hverdagen (benker, trær, gelender, steiner, benker etc.) til å leke seg på, kan man komme i kontakt med naturen og miljøet på en helt ny måte. Parkour likner veldig på «freerunning». Freerunning dreide seg i utgangspunktet mer om triksing enn effektivitet, men i dag bruker man gjerne begrepene om hverandre.» 

Kilde: Store norske leksikon

Jepp, det var akkurat sånn vi andre opplevde den fem år eldre atleten og friluftsliv-fantasten sine bravader inne i skogen ved Allergot. Bønna var i kontakt med naturen og miljøet på en helt ny måte for oss små poder i parkdress og litt for lange ski.

GJENNOMSKUET: Vår første skihelt gjennomskuet oss alltid når vi la oss ned for å late som om vi falt på samme harde vis som ham. Bønna bare ristet på hodet av forsøket…

Av og til forsøkte vi å legge oss litt dramatisk ned etter så vidt å ha hatt luft under skiene i svevet. Men det ble selvsagt gjennomskuet av naturens mann.

Han ristet bare på hodet og satte utfor med dødsforakt, omtrent på samme måte som han gjennomførte sklitaklinger til 20 i stil på regntunge baner i mange år senere. Men det er en annen historie.

Bønna gjennomskuet selvsagt våre ynkelige fall

Nå skal vi ikke påstå at vi ser veldig mange av kvalitetene til vår skihelt i olabukse mens vi sitter i sofaen og ser Aamodt Kilde og de andre gladiatorene bekjempe elementene i italienske Cortinas fjellsider i disse dager.

Bønna bedrev noe helt annet enn det vi ser i utforløypene i 2023. Det var på et vis ikke idrett. Det var mer kunst, ispedd elementer av krigføring.

REISTE SEG ALLTID: Er det noe vi alltid har beundret Bønna for, så er det evnen til å reise seg når naturen en sjelden gang vinner over ham. Slik ser en skihelt ut for oss i Karibakken. 

Men – og dette skrives i fullt alvor – idrettsgleden og et ønske om å overvinne elementene er noe som ble sådd i oss der vi sto og var vitner til at Bønna gikk kast i kast nedover hoppbakkene han hadde luktet seg fram til.

Et ønske om å overvinne elementene

Hele mentaliteten om at du var ute så lenge det var dagslys, er noe vi lærte av de eldre, lueløse guttene i dongeribukse.

Vi lærte å være ute til det ble mørkt

Drømmen om å beherske fjellet var en sterk drivkraft der vi sto på toppen av slalåmkneiker som Kvernlia og Randbydalen – og senere da selveste Hurdal skisenter skulle erobres i en alder av fem år.

Det er så man kjenner litt på frykten…

Det er nesten så man kjenner frykten røre på seg langt bak i underbevisstheten når man ser bildet av det fem år gamle «Bønnisten» som skal lufte sine nye Star 100-ski og nye Stefan-støvler i storbakken i Hurdal for første gang.

FRYKT: Et lite element av frykt i bånn av Hurdal skisenter. Den skulle gå over, for gutta fra Karibakken hadde Bønna som forbilde. Og han fryktet ikke noe som helst. 

Bildet er trolig tatt under en skidag i Hurdal for Allergot ungdomsskole. Den unge alpinisten var med faren sin og alle klassene som skulle kjøre slalåm, og ikke visste jeg at fatter hadde avtalt med Jack Bakken (tror det var han) om Jack skulle dytte meg av t-kroken i bånn av bratthenget.

Jack Bakken fikk beskjed om å dytte meg av heisen før det ble bratt…

På den måten fikk erobreren på 130 centimeter lange ski muligheten til å overvinne Hurdal skisenter sine flater. Det er noe med å lære å krabbe før du kan gå…

Det disse tankene som dukker opp når vi ser alle som bruker Nordbytjernet som skøytebane og akebakke, og VM i alpint på fjernsynet lokker fram både smilet og takknemlighet når vi tenker på våre aller nærmeste skihelter.

Det bodde en kamikazepilot i Bønna

Det bodde en Stenmark i oss alle.

Men det var kun i Bønna det bodde en kamikazepilot.

Han har alltid vært unik.

Og takk for det.

God helg.