Musikkopplevelsene som medisin og bensin

HELGEPULS/KOMMENTAR

Den evige jakten på nye impulser går ganske trått i den stillestående boblen kalt korona. Men det er så befriende deilig når man oppdager bensin i form av nye sanger og artister.

– Folk liker den musikken som minner dem om noe de har hørt før, sier en god kompis av meg når vi diskuterer musikk.

– Folk får den musikken de fortjener, er ordtaket til en annen god kompis.

Begge to har rett. Og begge to er helt sikkert farget av sitt eget ståsted, av impulsene de en gang i tiden fikk inn mer morsmelken og hele snippsekken kalt arv og miljø.

Søkende og på jakt etter nye impulser

Likheten mellom de to herrer er at de alltid har vært søkende og på jakt etter nye impulser i form av artister og band som – i stor grad – flyter uoppdaget forbi i elva kalt musikkuniverset.

I den sammenheng er det jo litt interessant å følge debatten som har gått om forutsigbare spillelister på radio samt at det meste av det som vises på skjermen kun er en form for karaoke og med et tykt og sukret lag av underholdning som glasur på toppen av den kjendisspekkede gjestelista.

Andre steder enn radio

Men vi er blitt for gamle til å irritere oss over tingenes tilstand; det handler mer om å oppdrive nok entusiasme til – kanskje – å skulle oppdage en sang eller artist som tilfører noe nytt.

Derfor blir man nesten rørende inspirert av å se et klipp der megastjernen innen populærmusikk – Pharell – møter en klasse med unge og dedikerte musikkstudenter på en skole i USA.

Så deilig ydmykt

Den godeste Pharell forventet nok ikke å pådra seg hakeslepp da han takket ja til å møte klassen, men det er akkurat det han pådrar seg i møtet med en ung og uferdig Maggie Rogers.

Se klippet nedenfor

Klippet er ren bensin og deilig inspirasjon til å fortsette jakten på sanger og band man ikke har hørt før, noe som også bærer i seg en fascinasjon ved å ligge på hjul når artister man liker er ute på turne.

De magiske øyeblikkene underveis i en konsert eller i løpet av en sang med favorittartisten er noe man lever lenge på. Eller en teateropplevelse. Eller en bok. Eller en fotballkamp.

De magiske øyeblikkene

Det er deilig å kjenne på akkurat den når man har krabbet seg et godt stykke inn i middelalderen og godt voksen nellik.

Se på reaksjonen til unge Maggie 3.25 ut i dette klippet (du må se hele klippet) – når Pharell sier at han har «zero notes» å gi henne i form av tips til å gjøre sangen bedre.

Den unge artisten blir sittende og måpe, og det er de øyeblikkene som fortsatt er en drivkraft når i hvert fall jeg saumfarer Spotify og gamle platesamlinger i jakten på nettopp den følelsen. Jeg vil så gjerne bli målløs og overrasket. Og jeg vet det kommer til å skje igjen.

Saumfarer spillelister og vinylsamlinger

Dette skal ikke bli en tekst der man kaster ut navn på band og artister, men et par eksempler til er på sin plass for den som gidder?

Theo Lawrence er også et nytt bekjentskap. En merkelig ung mann med retro tilnærming til sin musikk.

Tidlig på 90-tallet ble jeg tipset om et band som kom med noe annerledes og i min gate. Lillebroren min hadde sett bandet Grant Lee Buffalo på en klubbkonsert i Bergen, og han ba meg sjekke dem ut.

Lillebror tipset om Grant Lee Buffalo

Så ble gjort, og i filialen til Platekompaniet i Bogstadveien ble albumet «Mighty Joe Moon» kjøpt. At fyren bak disken solgte meg et eksemplar av den aller første ep-en til Madrugada (som var totalt ukjent på den tiden) er en annen historie.

Den utgivelsen er etter mitt skjønn det beste Madrugada ga ut. Jeg går alltid til debutalbumet til artister jeg oppdager. Det er der pågangsmotet, livsgleden og den ukuelige troen på egne krefter finnes – selv om senere utgivelser helt sikkert er proffere og mer stilsikre. Men det er gjerne ikke det jeg leiter etter.

Men tilbake til Grant Lee Buffalo: albumet ble kjøpt inn og satt på i det jeg skulle gjøre rent i den 24 kvadratmeter store hybelen jeg leide i kjelleren hos Bjørn Dahl i Kverndalsvegen.

Det var fredag, og det var fast dag for rengjøring, etterfulgt av fyrstekake og to langpils. Det er viktig ritualer og gode rutiner. Og fyrstekake er en fantastisk kake.

Har du lest denne:

https://jessheimpuls.no/jp/2020/01/18/hyllest-til-kakenes-frontsoldat/

Det ble ikke rengjøring den fredagen. Det ble isteden et helt album sittende i den grønne velurstolen og så en runde til.

For det albumet var altså så bra at en stakkar ble andpusten. Det syntes jeg da, og det har faktisk tålt omkring 25 år av tidens tann. Synes jeg nå.

Et gammelt klipp med bandet fra festivalen Glastonbury i 1994 bringer tilbake kraften i opplevelsen fra hybelen i Kverndalen omtrent på samme tiden.

12-strenger med fuzz…

Det var ett eller annet med røsten til vokalisten og det faktum at han spilte akustisk 12-strenger med fuzzpedal. Og det faktum at dette var en trio som låt tungt, tungt, tungt – og vakkert – om hverandre.

Det er selvsagt helt greit ikke å like det. Men dette handler mer om den følelsen man får inni seg når denne type øyeblikk oppstår.

Har vi fått slike opplevelser her hjemme i Jessheim by?

Jeg har i hvert fall det, og tre forskjellige øyeblikk springer fram her og nå: Honningbarna på Jessheimdagene, Erlend Ropstad i Kulturbanken og The Dogs på Jessheimdagene.

Tre øyeblikk på Jessheim

Dette er tre ferske eksempler, og jeg forstår plutselig at jeg har abstinenser og trenger konsertopplevelser for å stagge suget som sitter i kroppen.

Det er liksom ikke nok at Erlend Ropstad kom med nytt album i går. Vi trenger å oppleve sangene på konsert også.

Vi trenger konserter

Og den dagen kommer.

Da skal vi eksplodere i eufori Mens adrenalin sprer seg gjennom kroppen og fyrstekakene går ned på høykant!

Sann mine ord!

I mellomtiden får vi fortsette jakten på dop bestående av ord og toner.

God helg.

PS! Hvordan det gikk med den unge studenten Maggie Rogers og sangen hennes? Jo, den har snart 150 millioner avspillinger på Spotify, og hun har turnert verden rundt siden hun satt i klasserommet og ble skamrost av artisten Pharell.