Kunsten å sitte rolig

HELGEPULS/KOMMENTAR

På gjestedoen i barndomshjemmet hang et dikt som en påminnelse til folk på farten. Påminnelsen blir viktigere og viktigere jo eldre man blir.

Folk som ikke har gjestet Jessheim by på en god stund får hakeslepp når de ser seg rundt. Ikke så rart det, for vi er ikke lenger et lite sted og en føflekk på veikartet.

Jeg innbiller meg at folkene fra OsloMet fikk noe av den samme overraskelsen da i slutten av denne uka var på guidet rundtur i byen og byens randsone.

De så en liten by som sakte men sikkert tar form. De så den byen vi som bor her av og til blir litt slitne av å bevege seg rundt i.

Det er fordi vi etter hvert er blitt nesten blinde for bygninger som reiser seg og byggestøy som har vedvart i ganske så mange år. Det er lov å bli litt sliten av det vi bor og lever i. Samtidig kan det være god medisin at også vi som bor og lever her stopper opp og ser oss rundt.

Da ser vi kanskje konturene av det som vil bli en helhetlig by; nye bydeler, parker, et grøntdrag som strekker seg helt fra sentrum til Nordbytjernet og kvaliteter som er påkrevd for dem som kommer hit for å bygge sine brikker i mosaikken Jessheim by.

De siste ukene har gårdeiere, grunneiere og Ullensaker kommune foretatt en skikkelig ryddeaksjon på sine eiendommer.

Park og idrett har vært ute og tatt kommunale blomsterbed og annet. Driftstaben ved Jessheim storsenter har vært ute og tatt et skikkelig jafs på sine eiendommer. Og – hold dere fast – Bane Nor ble observert med to mann i stasjonsparken i forrige uke. Det har neppe skjedd i nyere tid…

Jessheim by viser seg fra sin beste side om dagen. Og det er deilig å være skribent, beboer og patriot inn i sommervarmen.

Det er bare viktig at vi stopper opp og ser oss rundt av og til.

Da ser vi blomstene, ekornene, fuglene og andre mennesker.

Det er kanskje det sommeren er til for?

Altså å slappe av litt?

Et dikt på tampen.

Det hang som sagt på et gjestetoalett i mange år.

Viktigere enn noen gang.

Sommeren har blåst i fløyta.

Nå er det snart pause.

God helg.

Den annsame –  Jan-Magnus Bruheim

Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter
dei ansar han aldri på.

Mangt har han å rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar har det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.