Klarer vi å lette igjen i 2022?

NYTTÅRSPULS/KOMMENTAR

Hvordan vil 2022 sveve av gårde for oss alle? Vi begynner dette året med litt tommere tank enn i fjor.

Verden var enklere for 35 år siden enn ved inngangen til 2022? Skamrødme på grunn av hvite sokker til svart dress er ingenting mot risikoen deler av næringslivet står overfor med fortsatt knallharde restriksjoner utstedt fra øverste hold. Det blir spennende å se hvor det bærer med potensielle endringer.

For deler serverings- og kulturbransjen kommer det til å stå om livet også også i Jessheim by.

Hvite sokker

For 35 år siden danset vi det nye året inn med hvite sokker og blanke ark. Det er noe lett slitent over inngangen til 2022. Måtte det slippe taket.

Vi var invitert på nyttårsfest oppe på Nordbymoen i 1986 eller så. Ved ankomst sto lillebror Terje og jeg og skoggerlo så hockeysveisen bølget som dønninger på havet av Aastorp som stilte til fest i svart dress og – det var det vi lo av – svarte sokker i skoene.

Vi pekte og ropte hånlig inn i lokalet at «her kommer det en som har svarte sokker til en svarte dressen, folkens». Aastorp gikk kanossagang inn i stuen med hevet midtskill mens to blad Larsen trippet bak i hvite sokker med lysegrønne og rød striper nedi mokasinene med dusker på vristen.

Søt hevn

Men hevnen var søt da Aastorp plutselig snudde seg mot meg og sa – høyt nok til at alle hørte det – at «det er vel ikke helt vanlig med lysebrunt belte til svart dress heller?» etterfulgt av latter fra resten av det ulastelig antrukne selskapet.

Den kommentaren sved selvfølgelig, og det gikk ikke lange stunden før jeg snek meg ut i garasjen. Der tok jeg av meg beltet og gjemte det, før jeg returnerte til selskapet i et forsøk på å få inn nye stikk om svarte sokker og annet.

Det var nemlig slik vi skjulte usikkerheten på den tiden, altså ved å dytte oppmerksomheten over på andre for å slippe unna sjøl.

Skamrødmen

Skamrødmen bredte seg for øvrig under desserten, for da kom Aastorp (som hadde fulgt etter meg da jeg gjemte beltet i garasjen) inn og proklamerte høyt og tydelig at han hadde funnet et nydelig lysebrunt belte ute i garasjen – og om eieren kunne gi seg til kjenne slik at dette smykket kom tilbake i de rette hender?

35 år senere er ikke arkene like blanke i det vi rusler inn i et nytt år, selv om sokkene som oftest matcher antrekket (bortsett fra at det tidvis er umake par, da…).

2022 på tom tank

2022 begynner på et vis med halv tank og et batteri som egentlig har behov for å stå til lading. Nesestyveren vi fikk i form av strengere restriksjoner kort tid før jul kjennes på kroppen i større grad enn forrige gang – også for oss som ikke frykter at livsgrunnlaget nå er i ferd med å glippe ut av hendene våre.

Så det er med en liten bismak at det nye året ringes inn.

Det er ikke bare blant selvutnevnte eksperter at spørsmålene melder seg i takt med at fler og fler blir vaksinert der ute.

Tappes

Diskusjonen om koronapass pågår daglig. I mellomtiden ser vi at serverings- og kulturbransjen tappes for midler, motivasjon og likviditet.

Verden så absolutt enklere ut for 35 år siden, til tross for manglende stilistisk sans på nyttårsfesten på Nordbymoen.

Ved inngangen til 2022 spiller fargen på beltet mindre rolle.

Det handler strengt tatt om å sette farge på den tiden vi er på vei inn i her i Lysbyen Jessheim.

Alle må bidra

Det handler om at vi kollektivt bidrar til denne fargeleggingen – som Egil Nyhus symboliserer så godt i dagens stripe.

Ut av det mørke har vi muligheten til å la det stige opp noe bra fra koronaens aske.

Negativitet har sin menighet.

Mulighetene – villigheten til å tenke nytt – i tøffe tider har sin flokk.

Det handler om det nå – å se muligheten til å fargelegge med lysere farger – der den grå hverdagen banker på.

Byens lys

Kanskje det er derfor vi trenger lys i vinduene på skjenkesteder og matkneiper, slik kommentatoren i VG tar til orde for i en knakende presis tekst på lille nyttårsaften: De slitne pubers tale

Kanskje det er der frustrasjonen pirker – altså i savnet av å kunne konsumere de tingene vi vokser på, som samler oss og som forener oss:

kulturarrangementer, det å treffes på de stedene som har lys i vinduene og inviterer oss inn på et glass og noe å bite i og – ikke minst – en følelse av å ha muligheten til å oppleve en viss normalitet når alt rundt oss står på vaklende fundamenter.

Derfor trenger vi muligheten til å bidra til å sette farge på byen vår, om det så er med hvite sokker og lysebrunt belte.

Og seks måneder der framme står et byjubileum og vinker inviterende og offensivt i sentrum av byen vår.

Det er med andre ord mye å se fram til.

Hvis vi vil.

Og det vil vi.

Godt nytt år – tross alt.