Ullsokningen som vant i Kristiania

Historien om den lokale husmannsønnen Ole Gråbein Olsen er nesten som et eventyr. Han returnerte til Ullensaker som en holden og avholdt mann. 

Vinterferieguiden til vår faste gjesteskribent Tom Stalsberg anbefaler å svinge innom Gråbeingårdene i hovedstaden, og koblingen til Ullensaker kunne ikke vært sterkere.

Ole «Gråbein» Olsens ble født på husmannsplassen Hovinsetra i 1832.

Vår lokale ekspert på husmannshistorien i Ullensaker Ivar Sannerud sier at den plassen lå i nærheten av Hovinfjellet og det populære utfartsstedet Utsikten.

HUSMANNSPLASS: I dette området lå husmannsplassen som Ole Gråbein Olsen stammer fra, sier kjentmann Ivar Sannerud.

Hauerseter

– Husmannsplassen lå i området nord for Hauerseter, sier Sannerud til Jessheimpuls.

Sannerud har de siste årene jobbe med å samle og dokumentere den rike husmannshistorien i Ullensaker. Det blir bok mot slutten av 2022, hvis alt går som planlagt.

– Jeg har med Gråbein Olsen i det jeg jobber med, sier Sannerud.

Les mer om prosjektet til Sannerud her:

Nå er boken om husmannsplasser ferdig

Først Drammen

I byarkivet til Oslo kommune kan vi lese at Ole Gråbein Olsen kom til Kristiania sammen med kona si (fra en naboplass i Ullensaker), og han jobbet trolig som tømrer og murer i Kristiania.

Du finner hele teksten her: Rovdyr eller boligreformator?

Men det var i Drammen at Gråbein Olsen ble selvstendig næringsdrivende; i 1866 og 1870 ble Drammen rammet av tre store branner, og til sammen brant halve bebyggelsen i Drammen ned disse årene. Dette skapte et voldsomt behov for bygningsarbeidere og folk som kunne lede arbeidet.

Ole Gråbein Olsen sin sønn ble født i Drammen i 1867, og det er grunnen til at man vet at Gråbein hadde tilknytning til Drammen på denne tiden.

Det er dessuten sagt om Gråbein Olsen at han «til tross for minimal skolegang var en kløpper i regning. Han var ellers en gemyttlig og real kar som hadde gode forutsetninger til å organisere byggearbeid, og vi må tro at det var nettopp det han gjorde.»

Så Kristiania

Da gjenoppbyggingen av Drammen var over, så etablerte byggmester Ole Olsen seg i Kristiania, og den første tiden utførte han tømrer- og murerarbeider, ofte i kompaniskap med andre.

Blant de første prosjektene finner vi Uranienborg kirke og basarene i Ruseløkkbakken.

JOBB: Ole Gråbein Olsen jobbet med basarene i Ruseløkkbakken (vest for Vika) før han begynte å bygge bygårder på østkanten i Oslo. 

Men det er i perioden 1885 til 1894 at Gråbein Olsen sitt ettermæle – og det faktum at han ble en holden mann – virkelig skulle bli befestet. Det var i løpet av disse årene at Olsen og sønnen begynte å bygge en rekke store leiegårder for arbeidsfolk på tomter de hadde kjøpt opp.

700 leiligheter

Leiegårdene besto totalt av drøyt 700 leiligheter, de aller fleste på ett eller to rom og kjøkken. Og i 1899 var det registrert totalt 3.568 personer i disse leilighetene. De aller fleste var småkårsfolk bestående av fagarbeidere, ufaglærte, håndverkere, dagarbeidere og småhandlere. Det var ingen funksjonærer eller handelsfolk registrert i gråbeingårdene.

GRÅBEINGÅRDER: Ole Gråbein Olsen bygde mange av disse bygårdene, som har fått navnet gråbeingårder, øst i hovedstaden på slutten av 1800-tallet. Foto: Digitalt Museum.

Solide bygg

Leiegårdene som Gråbein Olsen satte opp var ikke folk flest vil omtale som vakre, men de var etter datidens mål solide, hygieniske og varme. Så å si alle leilighetene hadde eget kjøkken.

Forfatteren Oskar Braaten – hvis mor var ullsokning – har beskrevet leiegårdene som Gråbein Olsen bygde slik i romanen «Ulvehiet»:

«Forgården ligger grå og trist og skummel mot gaten. Fasaden er ikke hvitkalket som på de andre gårdene, de nakne mursteinene har mistet sin røde farge, de har suget til seg for meget av væte og røyk og tåke, sot og støv har trengt seg inn i dem, de er blitt svarte. (…) Forgården og bakgården er like veldige, like rike på mennesker. Mellom bygningene ligger et smalt gårdsrom, et smalt steinsatt gårdsrom, et deilig gårdsrom for lekende barn. Denne gårdsplassen er et fredet sted. Sola er nektet adgang.»

Upusset tegl var for kirker og fabrikker på den tiden, men det er ikke sikkert at det var kun økonomi som var motivet for utformingen av leiegårdene. Den tyskfødte arkitekten – Rudolf Haeselich – hadde en forkjærlighet for upusset tegl. Han har tegnet mange bygårder i Oslo, og 18 av dem har vern på seg fra Riksantikvaren.

GRÅBEINGÅRD: Det var arbeiderfamilier som bodde i de drøyt 700 leilighetene som gråbeingårdene besto av. Og unger var det en god del av. Foto: Digitalt Musum

I Aftenposten kan vi lese en begrunnelse for hvorfor gråbeingårder var en nedsettende betegnelse:

«Det som kjennetegnet de ekte gråbeingårdene, var først og fremst at veggene ble stående uten puss utenpå teglsteinen. Det var ellers noe som var forbeholdt kirker og fabrikker. Det ga de store byggverkene et litt staselig preg, mens upussede gråbeinvegger ga leiegårdene et ekstra stusslig og fattigslig uttrykk.

Les hele teksten: Gråbein fra skam til heder

Tilbaketrukket

Men tilbake til vår mann Ole Gråbein Olsen:

GRÅBEIN: Ole Gråbein Olsen (1832 – 1908). Foto: Digitalt Museum

Noen har sett på ham som en som skodde seg på på fattigfolk, men andre igjen ser på ham som en fornyer av boligbyggingen i hovdedstaden:

«Han var den første som på kommersiell basis bygde store komplekser av arbeiderleiligheter. Tidligere hadde småleilighetene kommet mest som et biprodukt i kjellere og bakgårder. Han var sannsynligvis en dyktig arbeidsleder og forretningsmann, og den som er først ute med noe nytt, vil som regel kunne stikke av med den største fortjenesten. Når de mange kom etter, ble markedet overopphetet, og fortjenesten ble borte.