I krateret av da og nå

HELGEPULS/KOMMENTAR

Balansegangen mellom nostalgi og det jeg sjøl mener er et ærlig forsøk på å ta med vår egen lokale historie videre på veien inn i framtiden, er en vanskelig øvelse.

Etter drøye fire år ved tastaturet her oppe lokalene til Jessheimpuls, så er det som oftest flest tilbakemeldinger på de små dykk tilbake i tid.

Intensjonen med disse tilbakeblikkene har aldri vært å forfekte at alt var bedre før, og at «det var tider» og «gode minner» og «alt var så oversiktlig og trygt» er melodien som spilles i disse lørdagstekstene kalt «Helgepuls».

Noe av intensjonen er først og fremst en ønske om at vi tar med oss det gode fra det Jessheim vi husker videre inn i det Jessheim vi bygger nå.

Midt i verden

For min egen del handler det beste med fortida mi om et samhold, en følelse av å bo midt i verden og en slags harmoni og nysgjerrighet til livet.

Stedet vårt var på alle måter en god ramme for å finne ut hvem vi var. Og stedet vår har alt mulig av potensial til å forbli det samme i dag.

Uttrykket «it takes a village to raise a Child» passer egentlig ganske godt på det Jessheim vi som nå er mer enn halvveis i livet opplevde.

Dette er selvsagt min subjektive oppfattelse av virkeligheten, for vi vet i ettertid at det var folk som ikke hadde det noe bra gjennom sin egen oppvekst.

Bokbadet med den helstøpte Martin Eia-Revheim i Kulturbanken i forrige uke var en god påminnelse om at det finnes mennesker der ute som ikke har det bra.

Les boka hans

Martin vokste opp med en alkoholisert og voldelig far, som til alt overmål var prest og en klippe for omgivelsene – utenfor husets fire vegger. Martin omtaler flere av barndomsvennene fra Kløfta og Jessheim som «livreddende». Hos dem fant han trygghet og støtte i en ellers mørk, mørk tilværelse fylt av skam, redsel og vold.

Martins bok «Å sette sammen bitene» er å få kjøpt i bokhandelen her i byen. Den anbefales på det varmeste!

Tore Østvang

Tore Østvang – en kulturinstitusjon i seg selv – er i ferd med å avslutte en nesten 40 år lang lærergjerning på Romerike folkehøgskole. Det er alltid interessant å intervjue Østvang.

Da jeg møtte ham i forrige uke snakket han intenst og med glød i stemmen om det besynderlige faktum at så mange mennesker i vår tid bakser med ensomhet, angst og deperesjoner, når vi egentlig har tilgang til absolutt alt ved hjelp av et tastetrykk eller to?

Møte folk

Det handler om måte vi bor og lever våre liv, mener Østvang bestemt. Han er opptatt av møteplasser, møter mellom mennesker og han er opptatt av at vi skal se hverandre og bli kjent med hverandre. Det er det han har brukt sine nesten 40 år som lærer på folkehøgskolen til.

Forhåpentlig skal han nå få tid til å bruke noe av dette engasjementet til det beste for det kulturelle Ullensaker.

Historien

Dette blir en litt springende tekst, og den har sitt utgangspunkt i mitt møte med det som skal bli den nye omkjøringsveien – en vei som har vært diskutert de siste 50 år, men som har vært i spill og på det politiske sakskartet siden 2006. Veien ble vedtatt at skulle bygges i 2019.

Emosjonelt

Jeg må innrømme at det var et emosjonelt knyttneveslag å stå i krateret av det som var skogen vi vokste opp med – som terreng for skiturer eller løpeturer. Der så jeg min første elg, og der så jeg min første hoggorm.

Der tente jeg på den aller første sigaretten jeg kjøpte etter å ha lurt mormor til å skrive diktat samt vise meg underskriften sin. På lappen sto det at jeg fikk lov til å kjøpe sigaretter i Stenbergkiosken. Men nok om det…

Husk din vei

I det politiske Ullensaker har det – etter at oppstart med bygging av omkjøringsveien – ved flere anledninger vært ymtet frampå om at hvis det hadde vært rød-grønt styre i Ullensaker på den tiden veien ble vedtatt, så hadde den ikke blitt bygget.

Fungerende varaordfører Astrid Solberg sa det i et formannskapsmøte for ikke så lenge siden, men hun fikk raskt en påminnelse om at både Senterpartiet og Arbeiderpartiet stemte for det som skjer ute i området Jessheim sør-øst.

Husk din historie, er vel et godt råd i så måte.

Folk møter folk

Så moralen må være at vi er nødt til å huske på historien vår når vi skal bygge Jessheim by videre. En gang i tiden møttes vi på Fakkelsenteret, utenfor godtebutikken Frukten (dagens Bowlers), på kino på Folkets hus, på ungdomsfest på velet på Kløfta og Idrettens hus på Jessheim – og på Nordbytjernet.

De voksne møttes på Veiberg kafé, Kjeller’n, Terrassen, på bridgekveld på Idrettens hus og andre steder der unge voksne og voksne kan få være nettopp det.

Møteplasser er et moteord innen byutvikling. Den største utfordringen er at vi faktisk bruker dem, være seg de formelle eller de uformelle møteplassene.

Men trenger vi egentlig å lese dette i en konsulentrapport skrevet av eksterne folk som ikke kjenner så godt til forholdene i vår by?

Er det ikke så enkelt som at vi bestemmer oss for å bruke de møteplassene vi har – en konsert, en tur i galleriet, en matbit, en tur rundt Tjernet?

Største verdien

For det er faktisk det som er den største verdien og en av de viktigste faktorene til suksess når jeg ser tilbake på et Jessheim som var.

Det var folk ute på de stedene der forskjellige klikker og grupperinger hang.

De var fysisk til stede ute i landsbyen Jessheim.

Vi møtte dem ikke på Facebook.

La oss møtes fysisk der ute.

Så kan vi snakke om Facebook ansikt til ansikt.

Eller om noe annet.

God helg.