Blodsbånd og dannelse

HELGEPULS/KOMMENTAR

Blodsbånd ble knyttet for hvert skrubbsår og for hver lille seier den gangen Ull/Kisa knyttet folk fra forskjellige deler av lille Jessheim sammen. 

Årene i gult og grønt var mer en form for dannelsesreise og en arena der livsvarige vennskapsbånd ble knyttet enn de var resultater, heder, ære og opprykk.

Da Fredrik Vestgård lurte på om jeg kunne skrive en tekst til fotballavisen til Ull/Kisa, så lå kun en føring til grunn: teksten må ta opp i seg Ull/Kisa og Jessheim. Jeg la ut på en liten tidsreise i huet mitt, og hvis vi skal spa oss helt inn til fundamentet av hva fotball betydde for min generasjon (69-årgangen) så blir to ord stående igjen: blodsbånd og dannelse.

EVALUERING: I dag får spillere feedback og blir evaluert. For mange år siden var det ei bøtte med kjeft var resepten. En form for dannelse det også.

Blodsbånd

Blodsbånd blir stående som et viktig ord fordi timene og årene vi brukte på løkka, på snølagte Holmsletta, på grusen i Magasinleiren og de få kampene vi fikk på selveste Jessheim stadion ga oss venner for livet og en form for å høre til et sted.

Jessheim var et lite sted på 70- og 80-tallet, men det gikk usynlige grenser gjennom landsbyen, først og fremst i form av skolekretser. Og ingen skal fortelle oss at skolekampene mellom Døli skole og Jessheim skole ikke var alvor de gangene de ble satt opp og gjennomført, som regel dømt av en myndig Haakon Nilsen.

SAMLENDE: Fotball i Ull/Kisa var samlende for alle generasjoner. Her er supporterne til småguttelaget klare for finale i Romerikscupen.

Haakon Nilsen

Haakon var rektor på Døli, og han spilte for Bodø/Glimt sammen med Harald «Dutte» Berg under de gules forrige storhetstid, og når han blåste for frispark så begynte du ikke å diskutere med den nordnorske kruttønna med fløyte. Det ble marsjordre hvis du begynte å kjekke deg for Haakon Nilsen, noe du gjorde kun en gang, hvis du i det hele tatt forsøkte deg…

Samlet tropp

Jeg nevner disse skolekampene fordi jeg husker at det var litt rart å stå på motsatt banehalvdel og se på kompiser jeg spilte sammen med i Ull/Kisa. Disse skolekampene er et lite bilde på at fotball forener folk, selv på et lite sted som Jessheim. Jeg vanket ikke på Nordbymoen til daglig, og ingen av medspillerne mine fra Nordbymoen var noen gang å se i Karibakken på andre siden av Jessheim.

Det var som om vi bodde på to forskjellige kontinenter den gangen, og vi traff hverandre kun på treninger og da vi møtte opp på Idretten, altså gamle Jessheim stadion. Da var vi en samlet tropp som skulle ut og blø for drakta og for Oddemann Dønnum, treneren som tok oss lenger enn vi sjøl hadde trodd.

Blø for Oddemann

I AVISEN: Terje Joelsen brydde seg aldri om hvorvidt motspillerne spilte på kretslag eller landslag. Han gjorde som regel det han ville på banen uansett, og det var å score mål i bøtter og spann.

Oddemann Dønnum oppmuntret, kjeftet og ropte oss helt til finalen i Romerikscupen da vi var småguttespillere. Veien dit var knallhard, og jeg lurer på om vi vant noen kamper på loddtrekning og straffesparkkonkurranser.

Jeg husker ærlig talt ikke helt hvem vi møtte, bortsett fra at vi møtte Rælingen hjemme i semifinalen. Og Rælingen var gode. De hadde spillere på kretslaget og noen hadde landskamper for Norge.

Men vi hadde karakter, viljestyrke, motormunnen til Oddemann samt Terje Joelsen. Teknikeren fra Nordbymoen skjøt oss til finalen den høstdagen på Romerike folkehøgskole, og vi skulle møte Kløfta i finalen ute i Aurskog.

Blø for Jessheim

Motet sank noen hakk da vi hørte hvem finalemotstanderen var. For Kløfta hadde Jan Ove Pedersen, Siggen Håland, Andrew Fricker og Gisle Pedersen på laget. Og Kløfta som fotballklubb hadde – for min generasjon – nærmest en mytisk aura rundt seg.

VANLIG SEANSE: For småguttelaget ble det en vane å kaste Terje Joelsen i været etter at han hadde avgjort kamper for oss. Her fra Norway Cup.

Kløfta produserte spillere til andre klubber i et tempo jeg fortsatt ikke forstår noe av, så selvtilliten var ikke helt på topp i forkant av finalen.

Jeg husker lite av selve finalen, men jeg er helt sikker på at Oddemann hentet fram en av sine tordentaler før kampen. Da snakket han gjerne om å blø for drakta og klubben, og jeg er temmelig sikker på at han fokuserte på at dette var et lokal-derby som vi fra Jessheim ikke kunne tape – spesielt ikke for vår lille nabo Kløfta.

Arbeidsseier

Vi leser følgende fra kampreferatet:

«Hvis vi gikk ut fra tidligere kamper med disse lagene, måtte Kløfta-guttene kalles favoritter. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Kisa vant en arbeidsseier etter mange fin-fine sjanser. 3-0 ble det rettferdige resultatet.»

EUB: Bjørn Kvaal var høyt og lavt som frilanser for lokalavisen EUB. Han dekket finalen i Romerikscupen for avisen, selvsagt. 

Terje Joelsen er nevnt i det samme referatet:

«2-0 kom etter 50 minutter, og Terje Joelsen var mannen bak goalen. Skuddet kom fra Terje mens han halvt lå nede. Likevel uten sjanse for mostanderens keeper.»

Tom Lund

Det framstår kanskje som litt liten beholdning å huske finalen i Romerikscupen som et høydepunkt i den gule og grønne drakten, og det er det kanskje også.

Men etter å ha danset rundt på banen i seiersrus mens Kløfta-spillerne gikk duknakket av banen – og etter å ha blitt avbildet i lokalavisen – så var det bankett. Og der fikk vi håndhilse på ingen ringere enn LSK-spillerne Tom Lund og Erik Solér.

TOM LUND: Kaptein Rune «Mulle» Dønnum overvant både slatters og Kløftas angripere da han ledet laget sitt til seier. Her hilser han på Tom Lund under banketten. 

De delte ut medaljer og pokal, og ingen var stoltere enn småguttelaget til Ull/Kisa det året, kanskje bortsett fra oppmann Kjell Larsen og trener Oddemann, da…

Vi kjørte i kolonne fra Aurskog til Jessheim, og vi tutet da vi kjørte nedover Storgata og til Idretten hvor vi ble sluppet av.

OPPMANN OG TRENER: Kjell Larsen og Oddemann Dønnum lot seg også begeistre etter å ha slått Kløfta 3-0. 

Varige vennskap

Så gikk vi hjem til hver vår del av Jessheim. Oddemann tok pokalen med seg hjem, og den pokalen er fortsatt et symbol på blodsbånd og forbrødring på tvers av Jessheims usynlige grenser.

Jeg håper noen av dagens unge i gult og grønt får mulighet til å oppleve noe lignende. Og jeg håper de får med seg varige vennskap på sin vei ut i verden.

Ingen medalje kan slå varig vennskap og tilhørighet.

VENNSKAP: Medaljen er blitt borte i et flyttelass for lenge siden, men minnet smaker fortsatt ganske godt, både for undertegnede og Harald Fjeldberg. 

God helg!