Byhistorie
Skrot eller identitet?
HELGEPULS/KOMMENTAR
Det føles som en seier når du blir kontaktet med spørsmål om det er interesse for å overta stort og smått som bidrar til å holde deler av vår lille by sin historie i hevd.
Jeg våknet til en melding på messenger forleden dag:
«Hei du. Sønnen min rydder på låven, og han fant det gamle skiltet fra Veiberg. Er det noe du vil ha? Harald»
Harald Furuseth
Harald Furuseth og jeg går langt tilbake i tid. Helt tilbake til barneskolen og årene på Døli og Allergot ungdomsskole, og Harald har fått med seg at jeg går og leiter etter – og skriver om – historie og historier fra det Jessheim han og jeg vokste opp i.
Jeg husker at jeg en gang – da vi gikk på Jessheim videregående skole – spurte om jeg kunne få overta ei tøff dressjakke han hadde på seg en dag.
To år senere fikk jeg overta nettopp den jakka, uten at det nødvendigvis har så mye å gjøre med henvendelsen om det gamle skiltet.
Men nå er altså det aller siste skiltet som hang på veggen på lokalt legendariske Veiberg Kafé tatt vare på.
Veiberg Kafé, tenker du kanskje? I dag forbinder folk bygningen med at Frøken Pedersen holder til der, midt i Storgata. Der var Veiberg lokalisert.
1978: Tidligere journalist og fotograf i lokalavisa EUB John Granly tok dette bildet i 1978. Dette er det samme skiltet som ble funnet igjen på en låve ute på Gystad i forrige uke. Dette bildet er tatt rett ved inngangsdøren til Dagens Heim Gastropub i Storgata vår.
Les mer om Veibergs historie her:
Men, som sagt, Harald har fått med seg at jeg er interessert i å ta vare på det som hører vår nyere byhistorie til, for det mener jeg oppriktig at er viktig i en tid der endringer skjer i raskt tempo.
Faktisk så raskt at det er vanskelig å dokumentere det som var Jessheim for ikke så veldig mange år siden.
Fargelegger
Jeg samler på disse gjenstandene i et forsøk på å fargelegge den historien som ikke ligger veldig langt bak oss, være seg 70-tallets felles referanser eller nettopp skiltet som hang på Veiberg, byens hjerte gjennom veldig mange år, faktisk helt siden 1913, kan vi lese i det blå heftet som Ola Fjeldheim fikk laget om viktige bygninger i Jessheim by.
VEIBERG OG SENTRUM: Veiberg Kafé sees rett bak det røde funkishuset. I forkant har vi Villa Sole, kulturvillaen der ny historie skrives og tas vare på.
Kafeen har faktisk 110-årsjubileum i 2023, hvis det som står i det blå heftet stemmer, at den første kafeen i bygget fra 1888 så dagens lys et par år etter at doktor Svanøe kjøpte huset.
Det var forresten doktor Svanøe som obduserte fabrikkeier Wætthen da sistnevnte ble myrdet i sitt eget hjem nede i Kverndalen natt til fredag 13. januar i 1922, altså for 100 år siden.
Mer om det øksemordet her:
Poenget er at fasader og fakta blir sterilt og endimensjonalt. Historiene – og mytene og skrønene – bidrar til å sette farge på historien til lille Jessheim.
Og det er nettopp dette som fascinerer og inspirerer så mye at det bare var å hoppe i bilen for å hente det legendariske skiltet ute på gården der det har ligget lagret siden 1980-tallet en gang.
Sanger
Jeg har faktisk det Veiberg-skiltet fra 1950-tallet også. Det har jeg fått låne på odel av huseier Knut Korsmo, og nettopp det skiltet var en hovedinspirasjon til at det vesle bandet jeg spiller i har laget og gitt ut et album som heter nettopp «Veiberg Kafé».
PÅ ODEL: Dette skiltet lå i kjelleren i Veiberggården. Skiltet er fra 1950-tallet, jeg har det på odel fra Knut Korsmo. Skiltet har faktisk initiert i et album med sanger med utgangspunkt i den gamle kafeen. Foto: Rune Stangeland
Albumet består av sanger med norske tekster, og vi tar utgangspunkt i episoder som har skjedd, som kan ha skjedd eller som burde ha hendt.
Disse sangene er også et forsøk – snarere et bidrag – til å holde Veiberg sin historie i hevd, men også at folk kan få en ny innfallsvinkel til den nyere byhistorien til Jessheim.
Svea pensjonat
I 2018 ble pensjonatet Svea revet og jevnet med jorden. Svea lå i det som omtales som gamlebyen til Jessheim, like i nærheten av Allergot ungdomsskole og like ved jernbanebrua.
GAMLEBYEN: Området rundt Allergot ungdomsskole omtales som Jessheims gamleby. Der lå blant annet Svea Café (rød pil) som i dag er borte. Men nøkkelen og romskilt er sikret som et minne om bygningen.
Blant annet dette står om Svea i det blå heftet (som du er nødt til å kikke i om du ikke har gjort det tidligere):
Les mer om Svea her:
Nøkler og skilt
Svea ble altså revet i 2018, men eier Asgeir Sand ga meg tillatelse til å ta en tur inn i huset (faktisk mens anleggsmaskinen sto og gikk seg varm for å komme i gang med riving) for å sikre meg en nøkkel og et romskilt i porselen for ettertiden.
Så ble gjort, så da har vi også et lite spor igjen av Svea, som i dag lever i navnet, og knapt nok det. Kanskje vi en dag får et museum i byen, og da har vi noen gjenstander fra nyere byhistorie.
SVEA: Det siste som er igjen etter Svea pensjonat. Dette er også levende byhistorie.
Barry Matheson
Apropos innledningen til denne teksten – om å arve klær – så har jeg også vært så heldig å få overta noen av klærne etter Barry Matheson, som gikk bort for noen år siden. Barry var på et tidspunkt den største skikkelsen i norsk musikkbransje, og han satte sitt preg på Jessheim da han flyttet hit.
Jeg skrev blant annet dette i minneordet etter at Barry gikk bort i 2020:
«…Vi skulle snakke om følelsene for den rare lille byen vår (et sted han framsnakket hver gang han fikk mulighet til det), engasjementet for Ull/Kisa, oppstart av restaurant med underholdning på Kjeller’n, Terrassen, oppstarten av Jessheimdagene, med dertilhørende forsyninger av de til enhver tid mest populære artistene i landet vårt. Det rakk vi dessverre aldri. Men vi rakk i bli bedre kjent. Det betyr mye.»
Barry fortjener nesten sitt eget lille museum, og kanskje det en dag kan realiseres?
Les hele minneordet her:
Levende by
I politikken og utallige planverk snakkes det – og står det skrevet – om at det er viktig med en levende by, med møteplasser og det er nesten gått inflasjon i ordet «identitet» og «stedets identitet». Dette frontes gjerne av folk som enten er innleide konsulenter eller andre som kanskje ikke er så bevandret i Jessheim by og stedets historie.
Det er også mye av motivasjonen når jeg jakter på disse skattene fra Jessheim. For dette er også historie, og dette – altså gjenstandene og historiene rundt dem – forteller meg mer om Jessheims identitet og særpreg enn alskens rapporter som er skrevet på mer eller mindre tynt grunnlag.
Og skal du lage en levende by må du bruke fortidas fargeblyanter for å holde historien til de forskjellige bygningene levende. Uten historier, skrøner og myter, så blir vi et sterilt sted.
Og det har vi aldri vært.
Derfor er jeg blitt en skrotnisse.
Om det bidrar til noe konstruktivt?
Det er lov å drømme.
God helg.
SKROT ELLER HISTORIE: Gamle spor fra et Jessheim som var er viktigere å ta vare på enn noen gang. Derfor er undertegnede blitt en lags skrotnisse som leiter etter gjenstander fra og andre synlige bevis på stedet vårt.
