Med heng på et eventyr

HELGEPULS/KOMMENTAR

Eventyr kommer i alskens forskjellig innpakning. Det handler bare om å henge seg på når du kan få tak i det. Turneen til Amund Maarud i England i 2012 er et strålende eksempel på det. 

– Jeg har mulighet til å få henge på Amund Maarud og bandet når de skal gjøre en konsertrunde i England, sa jeg til min nærmeste medarbeider og leder av kulturavdelinga i avisa jeg jobbet for.

– Ja, visst fanken skal du dra, nærmest ropte Ola Einbu ut i lokalet slik at de unge frontsjefene på desken skvatt til og holdt på å klikke over å bli forstyrret i jakten på nye klikk.

De ristet på hodet av to idioter som begynte å planlegge dobbeltsider i papir fra den forestående turen.

KORSTOG: Amund Maarud, Egil Stemkens, Bendik Brænne, Simen Aanerud og Henrik Maarud dro for 10 år siden ut på et korstog i England. Det ble et eventyr i surrealisme, røkelse, mugg, motorstopp og den beste konserten dette bandet noen gang gjennomførte. I Southampton av alle steder. Her er de tause fordi huseieren ikke ville at auraen i rommer skulle bli forstyrret. Men dama var forstyrret…

Papiravis

Tenke seg noe så dumt. Papiravis…

– Se, den nye vinen ble sur, sa Ola.

-Men vi to dinosaurene i kulturkroken nærmest danset i ring mens vi klappet, for i 2012 hørte det til sjeldenhetene at journalister dro på utenlandsturer i det hele tatt.

Og i hvert fall på en klassisk reportasjetur som det å bli med på en turné med en artist som ikke akkurat kan sies å vanke i populærkulturens smørøye.

Ikke mange ukene senere spankulerte jeg som en hjemløs vagabond mot bydelen Islington for å møte Amund Maarud og bandet hans på en liten klubb.

Fremmed grunn

Første kvelden handlet mest om å få justert inn adrenalin samt bli vant til tanken at en medium stor blues- og rockefisk fra Norge var på fremmed grunn.

Ganske glissent i den lille klubben, men så var jo hele planen med de seks eller sju konsertene i England å samle bransjefolk og andre i nettopp denne klubben mot slutten av konsertrunde – og akkurat det slo til så det sang. Men da hadde skribenten fra Jessheim dratt hjem til Norge igjen.

Motorstopp

Det er gjensynet med en mappe bilder fra turen som gjør at denne teksten skrives. Trodde bildene var historie, men gjensynet med dem framkaller en drøss med surrealistiske bilder, som jeg er helt sikker på at Maarud og de etter hvert meritterte bandmedlemmene aldri kommer til å glemme de heller.

MOTORSTOPP: Alle band som er på turné får motorstopp. Så også Amund Maarud og hans band da de gjestet England. Selv Egil Stemkens fikk fyr på motoren, og han kan motor, være seg i bil eller i band med bassgitar. Det nyter Hellbillies godt av i dag, for Egil spiller med dem. Men for 10 år siden var han motoren i bandet til Amund Maarud. 

Surrealisme

Klassiske øyeblikk som motorstopp på motorveien utenfor Southampton, konserten på en gammel båt i Bristol og – ikke minst – den surrealistiske radiodama vi stoppet hos – og som jaget bandet inn i en stue der det var forbud mot å snakke sammen de første minuttene fordi auraen i rommet kunne bli forstyrret.

TAUSHET: Dama med en hjemmeside som sender live fra et sted ute på landsbygda i England la ned snakkeforbud fordi auraen i stua kunne bli forstyrret. Blikk sier mer enn 1.000 ord i dette bildet. Henrik Maarud, Egil Stemkens og Amund Maarud trodde ikke sine egne ører, men det sa de ingenting om…

Blikkene som relativt sindige musikere fra Skogbygda og Ullensaker sendte hverandre sa for så vidt mer enn 1.000 ord, og korsfarerne fra Norge greide ikke å skjule smilene da det ruslet inn en kar med munnspill – en slags celebritet fordi han hadde vært på fjernsynet i England – for å bli med på en jam med Amund og band.

KLINTE TIL: Kaos genererer energi. Det var seansen i den rotete stua på landsbygda i England et bevis på. Amund telte opp, og bandet responderte. YouTube fanget det hele (se nedenfor).

To videoer fra seansen finnes. En av dem ser du her, for jammen kom levende musikk ut av besøket ute på bygda i England:

Mugg og røkelse

Andre bilder som hopper fram er konserten i Southampton, som kanskje er den beste jeg så med dette bandet (og jeg overvar mange konserter). For i Southampton ble bandet stuet ned i en kjeller med så sterk mugglukt at bassist Egil Stemkens – som er naturlig blek – nærmest gikk i ett med de hvitkalkede veggene fordi luften var så dårlig der nede.

MUGGEN STEMNING: Backstage i Southampt0n. Ingen i bandet har opplevd sterkere mugglukt enn akkurat der. Egil Stemkens er blek men fattet noen minutter før konserten.

Og – ikke nok med det – da det var tid for konsert, så kom et band med pustevansker opp fra kjelleren og gikk rett inn i en vegg med den tyngste røkelsen jeg til dags dato har smakt på.

RØKELSE: Henrik Maarud så nesten ikke sin bror og frontmann Amund Maarud gjennom røkelsen som lå som et ugjennomtrengelig teppe i hele konsertlokalet i Southampton. Åndenød var et faktum for den energiske trommelslageren, som i dag spiller med CC Cowboys. 

Tørr munn, tørrhoste og ikke så mye som en flaske vann på scenen gjorde vel sitt til at trommis Henrik Maarud nesten segnet om mot slutten av det tetteste settet dette bandet noen gang spilte – etter mine begreper.

Jeg skrev i hvert fall en euforisk anmeldelse på hotellrommet som ble sendt hjem i natten. Jeg har lest den igjen 10 år senere, og hvert eneste ord stemmer.

Du kan lese den her hvis du har lyst: Gull, røkelse og Maarud

Eventyr

GULL: Keyboardist Simen Aanerud med skiveutglidning og smertestillende innabords. Amund Maarud full av F.., og et band som leverte sin beste konsert en kveld i Southampton. Herre min hatt…

Hvorfor så denne teksten nærmest helt ut av det blå en lørdag formiddag i tidlig i februar 2023 – om noe som egentlig ikke er relevant 10 år senere?

Vel, det er et jo et slags jubileum, men mest av alt er de gamle bildene en påminnelse om at eventyrene og kongeriket ligger der ute for oss alle. Amund Maarud er fortsatt der ute og jakter på den neste sangen og det neste eventyret. Han gjør det i sitt univers, og vi kan alle lære noe av det.

Amund sitter ikke og skriver om ting han har lyst til å gjøre. Han har gjort det istedenfor å snakke om det.

Og det minner meg om at det den siste uka har vært et slags opprop fra noen i Jessheim by om at det ikke finnes steder å gå ut for å ta seg en øl.

Hvorfor ikke åpne en fotballpub, karer? Lokaler får dere helt sikkert leid, så kan dere starte eventyret dere savner sjøl?

Amund Maarud skriver fortsatt sitt eget eventyr.

Og han gjør det godt.

God lørdag.