All grunn til å juble

ANMELDELSE

Det er all grunn til å juble for Raknehaugspillet anno 2023, som under premieren framsto som et symbol på hva som er mulig å få til når entusiasmen er stor nok og at det er nok talent i de bærende rollene til å hente hjem en seier. 

Nye Raknehaugspillet framstår for undertegnede som nok et godt eksempel på hva vi kollektivt kan få til hvis mange nok drar lasset for å gjennomføre til laud og vel så det.

Entusiasme, timing, talent og – som det heter – medvind og sola i ryggen får gode ting til å skje når man først hopper i det.

ENDT PREMIERE: Slik så det ut på Raknehaugen da premieren var over. Et entusiastisk publikum lot seg begeistre, med rette.

For det er virkelig det Tore Østvang, Ole G. Hertzenberg, Hans-Petter Trondsen, Arvid Birkelund, Knut Ljøgodt og Anne-Brith Sandsnes (beklager hvis noen er utelatt) da de i mai 2022 bestemte seg for å puste liv i Raknehaugspillet etter 25 år i dvale.

Pål Mathiesen har skrevet stykket, og det fulle og hele navnet på oppsettingen er «Raknehaugspillet – oberstenes dom». Så har vi fått med det også.

Se bildeserie på 120 bilder fra premieren her:

Ambisjonen var heller ikke snau:

«Raknehaugspillet skal bli en identitetsskapende, årlig begivenhet på Romerike – slik teatret var i Europas byer i middelalderen og i det gamle Hellas. Vi ønsker å lage et spill som salmer alle, gamle og unge; et spill med lokale røtter, lokal identitet, men av nasjonal interesse. Et spill av høy kvalitet som er vår kommune Ullensaker verdig.»

Lyktes de med dette?

Raknehaugspillet er på god vei, og under premieren – med et publikum som utelukkende ville ensemblet og alle involverte vel – så registrerte vi med begeistring at Østvang og kompani ikke behøvde å kaste blikket så veldig langt for å finne talenter til de bærende rollene.

ET FUNN: Ingrid Berg Mehus tilfører hovedrollen som Marit Gropa både styrke og sårhet i sin debut som skuespiller 

Ingrid Berg Mehus – som debuterer som skuespiller i sin rolle – er et funn som Marit Gropa. Hun bærer i seg den sårheten og kraften som med troverdighet viser den transformasjonen den unge kvinnen gjennomgår i løpet av den elleville kvelden handlingen er lagt til, Sankthansaften 1852 for å være presis.

Hennes karakter spiller godt opp mot Eirik Jahren Røines karakter, kjæresten Lars, som står i en personlig konflikt om hvorvidt han skal hjelpe kjæresten sin eller la seg verve til militæret. Han velger det siste, og oberstens dom tar for seg dilemmaet om plikt eller rettskaffenhet og medmenneskelighet.

Samtidig sitter jeg igjen med en liten følelse av at den bærende rollen til talentfulle Eirik Jahren Røine fikk litt lite spillerom – altså at Eiriks rollekarakter Lars har litt lite å spille på tekstmessig?

VIKTIG RAMME: Persongalleriet i de mindre rollene – og ikke minst statistene – bidrar til at hovedrollene får skinne. Det må aldri undervurderes. 

Vi er også nødt til å løfte fram Ken Dahle som spiller den lokale thranittlederen Ole Olsen Bellerud.

TROVERDIG: Ken Dahle utgjør er intens og stri kontrast til borgerskapet. Og hans oppgitte blues var et sterkt bidrag rent musikalsk. 

Han gjør det med en primitiv råskap og pondus som virkelig viser trassigheten skysskarer, husmenn og fattigfolk hadde i seg når det kom til klasseskille og den frustrasjonen arbeidsfolk bærer i seg når de føler framskrittet på kroppen – i dette tilfellet jernbane versus skysskarer.

TIDSKOLORITT: Arbeidsfolk i opprør. Det var sterke konstraster i Ullensaker i 1852. Framskrittet i form av tog mot hestefolk var en del av tidskoloritten. 

Ingenting fungerer uten kontraster, og de små passasjene der professor Lorang Grieg (Ulf Johansson) og hans student Herr Cornelius Prydz (Tord Andreassen) er befriende ledige og humoristiske. De sekvensene løser opp og bringer fram latteren hos publikum hver gang de viser seg.

HUMOR: Blant arbeidsfolkene i Ullensaker ramlet disse to karakterne inn og bidro til humor og kontrast. Befriende tolkninger av skrivebordshelter av Ulf Johansson og Tord Andreassen. 

Spesielt god er Tord Andreassen som klumsete teoretiker bland harde arbeidsfolk. Han gjør svært mye ut av sin rolle.

ELLEVILT: Tord Andreassen gjør mye bra ut av sin rolle som klumsete teoretiker blant arbeidsfolk og adel. Humor er viktig. 

Det er også grunn til å rose alle dem i mindre roller og – ikke minst – alle statistene. Uten den innsatsen som de legger ned for å skape en ramme der «stjernene» får skinne, så hadde dette blitt et fattig stykke teater. Ingen nevnt, ingen glemt.

VIKTIG BIDRAG: Statistenes rolle må aldri undervurderes. Statistene løfter Raknehaugspillet så til de grader, ikke minst den yngre garde.

Premierepublikummet satte pris på alle de lokale bidragsyterne i mindre roller. Dette bidro til å løfte premieren et hakk eller to hva stemning gjelder, har undertegnede en følelse av. For at det var mye medvind i dette første spillet i nyere tid, er det ingen tvil om.

Været, nostalgifaktoren, nysgjerrighet og gamle kjente både på scenen og blant publikum, skapte en følelse av gjensyn og reunion (som det heter på engelsk). Ingenting galt med det.

AGITATOR: Marcus Thrane var omstridt da han dukket opp ved Raknehaugen. Her i Jostein Skjefstads tolkning. 

Utfordringen blir å hente et ikke-lokalt publikum til forestillingene når alle de lokale har fått tilfredsstilt sitt Raknehaug-sug.

Det får bli et punkt på evalueringen i etterkant, og ikke en del av denne rapporten.

SAKRALT: Raknehaugen er et hellig og sakralt sted i Raknehaugspillet. Det bidrar Haugkoret så til de grader til. 

Den nye musikken til Wollert Krohn-Hansen (tuftet på Vegar Storsve sin musikk fra det opprinnelige spillet) smøg seg godt inn i det som er beholdt av Vegar Storsve sin opprinnelige musikk til Raknehaugspillet. Det knyttet seg en viss spenning til akkurat det, men her har det vært jobbet godt i forkant.

MUSIKKEN: Ny og gammel musikk samlet under ett telttak. Wollert Krohn-Hansen står for videreføring av den opprinnelige musikken som er skrevet av Vegar Storsve. Ullensaker Spellemannslag bidro med den tradisjonelle musikken fra 25 år tilbake i tid. 

Og Wollert har hatt en respektfull tilnærming til oppgaven med å skape «ny» musikk til Raknehaugspillet.

Er det da ingeting å utsett på Raknehaugspillet anno 2023 – som i skrivende stund er 70 billetter unna å innfri ambisjonen om 1.500 solgte billetter i år?

Egentlig ikke, bortsett fra en snikende følelse av at vi som publikummere etter hvert følte at vi overvar et sett tablåer, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor.

BASKETAK: Det går tidvis hardt for seg under Raknehaugspillet. 

Kanskje hadde Tore Østvang og ensemblet hatt noe mer behov for å jobbe sammen som et helt ensemble – med band, kor, skuespillere og lyd – på selve Raknehaugen for å oppnå ytterligere sømløse overganger mellom scenene?

Jeg har ikke svaret på akkurat det i skrivende stund. Det er heller ikke det viktigste.

STOR SCENE: Her synger arbeidsfolk og adel mot hverandre under Raknehaugspillet. Dette er ett konkret grep i den nye versjonen. Sekvensen er mektig og kraftfull. Eirik Jahren Røine står i kryssild. 

Det viktigste er at Raknehaugspillet 2023 kan bli et godt fundament å bygge videre på for å innfri ambisjonen om å bli en årlig og identitetsskapende begivenhet på Romerike.

LETTELSE OG GLEDE: Tore Østvang har hatt hendene fulle som regissør, og etter premieren ble han belønnet med en tegning av Egil Nyhus. 

Jobben med å etablere seg som et spill for Romerike begynner nå. Grunnsteinen er lagt, og den er solid og vel så det.

Det er bare å gratulere.

Øyvind Mo Larsen