Farfar tok ikke selfies

HELGEPULS/DOKUMENTAR

I dag blir et stykke musikkhistorie ivaretatt for all tid på Kløfta. Statuen av Stein Ove Berg avdukes. Et viktig stykke historie i en tid som stort sett består av såkalte selfies med lite eller ingen informasjon.

Et lite jubileum er det også for en tekst om denne tematikken. Det er ikke rundt tall, men tallet 8 gir en påminnelse om at tiden går og at ingenting blir så raskt historie som nåtiden.

Vi som vasser rundt i utviklingen av Jessheim by på daglig basis legger nesten ikke merke til forandringene i bybildet.

Men folk som kommer utenfra og besøker Jessheim for første gang på mange år, de går med haka på fortauet fra de parkerer til de reiser igjen.

Så til den tidløse teksten fra 2015. Vel verdt et gjensyn hvis du spør undertegnede, muligens ikke verdt det ifølge kritikerne der ute.

Farfar tok ikke selfies

Hva vil historikere og arkeologer (eller hvem som nå skal dokumentere og leite fram den samtiden vi lever i nå i 2015 (eller i 2023)) tro om tilfanget av dokumentasjon og fotografier fra det som en gang blir gamle dager?

Blir det tottelotter og vinglass og ansikter med kuøyne som ikke avslører en dritt av hvor bildet er tatt – eller som ikke har dokumentarisk verdi i det hele tatt – som skal hjelpe historikerne et stykke der framme?

Et gammelt motiv bringer fram en spillefilm i eget hode.

Det er tatt en sommerdag midt på 1970-tallet, og man fornemmer lukten av langstøvler, lukten av tjære på benken og lyden av måkeskrik ute på den solblanke fjorden i Osen i Trøndelag et sted. Og jammen plukker ikke hjernen fram bilder av sjøørret, laks, sei, stri strøm under brua og dorging i sakte fart mens en havørn ligger på oppdriften og følger med på hva som skjer.

Pjokken

En liten guttepjokk sitter og ser opp på den eldre mannen ved siden av seg; den lille tassen forsøker å holde fiskestangen på samme måte som den eldre mannen og han forsøker å sitte på samme måte som den eldre mannen.

Utenfor bilderuta ligger den lille motorbåten og skvulper ute ved bøya, og snart skal den eldre mannen og den lille gutten gå ned stien, løsne tauet som er lagt rundt den store runde steinen og dra båten inn til land.

Så er det på med redningsvest, stake seg litt utpå med en av årene, starte påhengsmotoren og komme seg i sig slik at dorgingen etter småørret og sei kan begynne.

Og videre kan vi ut fra det falmede fotografiet kjenne lukten av stekt småørret som er så fersk at fileten hopper i steikepanna mens smøret blir gyllent. Nypotetene står til koking på det lille, lille kjøkkenet med to små kokeplater som går på gass.

Fotoalbum

Den dokumentariske verdien i et fotografi er selvsagt subjektiv, men det er slående å se hvor mange fotoalbum som står i de norske hjem; generasjonene før oss tok bilder som er interessante å se på fordi de bærer i seg historie man kan lære noe av eller fornemme når man ser på bildene.

Det må jo ha vært dyrt å framkalle bilder på den tiden – altså på 1970-tallet og bakover i tid. Kanskje var det mer av høytidelighet å trykke på utløserknappen den gang.

Hver rute teller, på en måte. I dag skyter vi bilder av trutmunner, øyne som stirrer inn i kameraet og vinglass på strand og terrasse og ved det sirlig danderte spisebordet. Kjempefint.

Gruvemannen

Den gamle mannen stirrer inn i kameraet han også. Men den gamle gruvemannens øyne rommer stolthet, rak rygg og visdom.

Den vesle tassen ser nesten litt ærbødig opp på den eldre, og det er noe hverdagsvakkert over hele situasjonen.

Den eldre fyren var en form for helt for barnebarna. Han fortalte om jerv han så løpe i lia, han lærte oss om dyrespor, om å tre på mark og om å vite hvor vi skulle dorge for å få napp.

Et bilde rommer mer enn tusen ord, heter det. Jeg er ikke så sikker på det lenger.

Men dette gulnede motivet fra midten av 1970-tallet gjør faktisk det.

Da som nå!

God lørdag.

Og gå ut og ta et bilde i dag.