Matpakketjuven Vigdis

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det er vel sånn det er i arbeidslivet da, tenkte jeg da min nye makker Vigdis satte seg ned og begynte å spise av matpakka mi første arbeidsdag på Vesong ungdomsskole. 

En 24 år gammel (tror jeg) ung mann gikk med nølende skritt over asfaltplassen mellom parkeringsplassen og den nye arbeidsplassen Vesong ungdomsskole i det herrens skoleår 1994/1995.

Den ufaglærte nyervervelsen svelget tungt  opptil flere ganger før han åpnet døren og steg inn i et univers som var helt nytt, ganske skremmende og – skulle det vise seg – et steg inn i et fabelaktig år som lærer med hovedansvar for klasse 9B ved Vesong på Kløfta.

Fabelaktig tid

Alt var nytt, ansvaret tynget og var jeg i det hele tatt strukturert nok til å gjøre en skikkelig jobb der? Jeg var vel egentlig livredd for ikke å få det til i klasserommet. Det gikk på vis, skulle det vise seg.

Det er få detaljer jeg husker fra denne første dagen i den nye tilværelsen, men jeg husker at Dag Kenneth var den den første som meldte seg frivillig til å bære bøker opp i klasserommet.

Villfaren

Og jeg husker at jeg ble gledelig overrasket over å ta steget inn i en forsamling erfarne skolefolk som fra første stund strakk seg langt for å hjelpe en forvirret ung mann som ikke maktet å absorbere alt som skjedde rundt ham.

Det var et inkluderende miljø på lærerrommet, men jeg må innrømme at jeg stusset litt over koder og regler som gjaldt der inne. Spesielt i spisefriminuttet denne første dagen.

Livbøyen Vigdis

Det var et klassisk lærerværelse med et fellesrom med sofagrupper og stoler. Jeg satte stor pris på at makker Vigdis Blaker Alstad kom og satte seg ved siden av meg for å høre hvordan jeg hang sammen i dette frådende pedagogiske havet med timeplan og kart som viste hvor klasserommene lå.

Vi kan trygt si at Vigdis var en livbøye gjennom dette skoleåret.

– Du kommer deg så smått i orden, spurte Vigdis mens hun åpnet matpakka mi og begynte å spise av blingsen med tre skiver brunost.

– Vi har 9A og 9B samlet i fjerde time, sa hun mellom munnfullene.

Felles matpakke?

Jeg fikk ikke med meg så mye av det hun sa, for jeg husker at jeg satt og tenkte på at jeg må da jammen meg smøre flere skiver til matpakka i morgen, for dette er ikke nok hvis jeg skal ha med mat til to.

For da var det vel sånn, da, at den minst erfarne skulle ha med mat til både seg selv og mentoren.

– Du må bare forsyne deg, sa jeg forsiktig til Vigdis.

Den episoden har vi ledd av i 25 år, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette første året i arbeidslivet – ufaglært eller ei – var en særdeles morsom og givende opplevelse.

Den klassen Vigdis og jeg var lærere for i skoleåret 1994/1995 hadde S-kandidater i alle fag, og det var en samling fine folk som alle bidro til et godt klassemiljø og god atmosfære i både klasserommet og seg imellom.

Dag Kenneth på vift

Så fikk det heller være at jeg av og til måtte låne en sykkel for å fange opp Dag Kenneth på vei til KB-senteret et par timer før skoledagen var over.

Gutten var litt distre og glemsk (og litt skoletrøtt tror jeg også at han var), men han var like blid da jeg stoppet ved siden av ham og lurte på om klokka hans gikk litt for fort i dag også.

Dette året ved Vesong ungdomsskole – som klassestyrer og livssynsanvarlig (!) – var en nydelig og såpeglatt vei inn i yrkeslivet etter fem år som passelig uansvarlig student i USA.

Og er det noe jeg har tatt med meg videre i arbeidslivet, så er det å gjøre sitt for at nye folk blir tatt vel i mot når de har sin første dag på en ny arbeidsplass. Det var gull verdt for meg.

Humør

Dessuten var det mye godt humør – både på trinnet og på skolen generelt – dette skoleåret. Jeg husker det i hvert fall sånn 25 år etter.

Det er bare å si takk for tida som lærer ved Vesong. Ubetalelig morsomt år, og nyttig læring for en ung mann.

Og – før jeg glemmer det – ett tips til helt på tampen. Smør ei ekstra skive eller to til matpakka.

Du veit aldri hva første dag på ny arbeidsplass har å by på, så da kan jo du by på ei skive eller to.

Vigdis satte i hvert fall pris på akkurat det.

Og så husker jeg at Dag Kenneth, Kjetil Haugen, Glenn Sørvold og jeg spilte ei Cat Stevens-låt på avslutningen våren 1995.

God helg.