Skolepatruljens ganske trofaste soldater

HELGEPULS/KOMMENTAR

Etter drøyt 70 år med skolepatruljeordning, så er den faset ut så å si over det ganske land nå i 2023. For oss ganske trofaste soldater, så var skolepatruljen en livsstil.

Trygg Trafikk ville i 2020 fase ut skolepatruljeordningen, og i Store Norske Leksikon kan vi lese at det i 2021 var 60 norske skoler som har skolepatruljeordning.

Den første skolepatruljen ble opprettet i Detroit, USA i 1920. Til Norge kom ordningen i 1952, ved Majorstua skole i Oslo (SNL).

Lite myndighet

Jeg har ingen klar formening om hvorfor vi meldte oss til tjeneste i skolepatruljen siste halvåret av 5. klasse.

Ryktene om at det var populært hos jentene skulle vise seg å være mer enn overdrevne. Det var ikke rot i sannheten i det hele tatt.

Dessuten var det relativt liten grad av myndighet å spore hos både Stig Gunleiksrud og undertegnede på den tiden, der vi sto i altfor store vester i altfor dårlig vær og hørtes ut som nøtteskriker når vi kommanderte medelever hit og dit.

Jeg mistenker at motivasjonen hadde mye å gjøre med at vi fikk litt kortere skoledager de ukene vi skulle stå på post tre ganger om dagen gjennom turnusen som lovens forlengede arm,.

GANGBRUA: Den lokalt legendariske gangbrua på Jessheim ble reist i 1972 – det blir sagt med bestanddeler fra en tribune etter OL i Oslo i 1952 – og den ble revet i 2005. Pen var den ikke, men den gjorde jobben i midlertidige år.

Som ei elv

Den ene posten var ved foten av gangbrua. Jobben besto i å lose elevene – alle som en – over brua. Det var mange som falt for fristelsen å bruke fortauet forbi misjonshuset, selv om det ikke var lov.

Og det hjalp forsvinnende lite å rope med høy stemme samtidig som vi viftet med flagget vi hadde fått utdelt da ett år eldre – og dobbelt så høye som oss – gutter og jenter ignorerte sheriffen i oransje vest med påtegnet bandolær.

Bowlingkjegler

Det var heller ikke lov å skli ned gangbrua på vinteren. Alle skled på glatte sko nedover gangbrua. Det var umulig å håndheve akkurat det fra vår plass helt nederst. Vi fungerte mer som bowlingkjegler for løsgjengerne på vei mot oss.

Flytende grenser

Dette var på den tiden da skolegrensene var flytende her på Jessheim. Dette kommer jo igjen til å bli tema i Ullensaker om relativt kort tid, men den tid den støy.

Faktum er i hvert fall at folk som bodde i Gjestadhagan på andre siden av Jessheim syklet til Døli skole. Det samme gjorde noen fra Linjebo og folk som bodde på Nordbymoen og Myrtangen.

Det hadde sikkert med plass å gjøre. Fordelen var at vi ble kjent med folk fra hele Jessheim, ikke bare dem som bodde rett i nærheten.

Som i Pamplona

Felles for dem alle var – slik jeg husker det – var at heller ikke de hadde overdreven respekt for myndighetspersonen ved foten av gangbrua. Gutter som jenter nektet å bremse ned, og det var som å være med i okseløpet i Pamplona de få gangene vi tok steget ut i veien for å stagge de løpske medelever på vei til første time.

Å sjekke sykkelkort var direkte håpløst fordi de som oftest nektet å stoppe.

Speedway-Nytrøen

Den eneste jeg hadde lyst til å stoppe var Nina Godin, men det skjedde aldri. Turte sikkert ikke. Stoppet aldri Gunnar Nytrøen heller, for han var alltid litt seint ute. Nytrøen lå alltid som en speedwayfører – eller motocross om du vil – over i svingen forbi Misjonshuset for å rekke første time, slik vi husker det.

Gunnar flyttet jo til Jessheim fra Åreppen, og der kan de ikke ha hatt skolepatrulje.

Eller så var han ikke så opptatt av å lytte til autoriteter…

SPEED-GUNNAR: Det er slik vi i skolepatruljen husker Gunnar Nytrøen og andre syklister fra forskjellige steder som var litt seint ute til første time på Døli skole, selv om dette bildet er tatt på crossbanen på Hellerstad på Dal på 80-tallet. Foto: Tom Stalsberg

Busstur som gulrot

Og sånn gikk dagene, en monoton strøm av medelever som ignorerte oss. Det som holdt motet oppe var det vi hadde hørt om busstur til Frognerseteren i Oslo.

Kullene før oss hadde visst fått tre retter og iskrem med smak av både sjokolade og jordbær på avslutningsturen til Oslo.

Vi hadde aldri vært på Frognerseteren, så vi holdt standhaftig ut på post. Skolepatruljen var ikke et verv. Skolepatruljen var en livsstil…

DALENDE MORAL: Moralen sank etter hvert som gradestokken nærmet seg vinter og blå minusgrader. Det hendte vi ruslet hjem til Stig på Brinken istedenfor opp på post ved Gangbrua i storefri.

Men livsstilen tæret på, og i 6. klasse var det så som så med moralen. Stig og jeg lot livsstil være livsstil, og vi gjemte uniform og flagg i krattet og ruslet ned til ham nede på Brinken i storefri.

Sur rødvin

En dag da vi satt i sofaen med hver vår skive med salami, så oppdaget vi en åpnet flaske rødvin i skapet i stua. Det var ikke lite spenning og opprør forbundet med å sette truten til tuten av flasken for å smake på forbudne frukter i flytende form.

Sjokket var momentant. Det var det sureste og jævligste vi noen gang hadde smakt. Selv ikke den lunkne kvartingen med melk på skolen kunne måle seg med hvor ille rødvin smakte. Vi skal ikke påstå at Aud hadde dårlig smak når det kom til rødvin, men sur var den.

Skuffelse

Husker ikke om vi holdt ut stolte representanter for skolepatruljen helt til vi gikk ut av 6. klasse, men vi gjorde trolig det.

For den bitre skuffelsen av ikke å dra på busstur til Holmenkollen og Frognerseteren kan fortsatt kjennes på tungen.

Avslutningen på den stolte tid med bandolær ble markert med pizza i landskapet etter skolen.

Ingen taler, ingen medaljer, ikke diplom og ikke oppstilling.

Heller ikke så mye som et lite glass rødvin til maten.

Det måtte vente til vi ble myndige.

Skolepatruljeordningen går mot slutten i Norge.

Vi gjorde sannelig vårt for at den skulle overleve.

God helg.