Når heltene marsjerer inn

HELGEPULS/KOMMENTAR

Av og til ramler det inn skatter i innboksen til en lurvete skribent. Da forsvinner tankene tilbake til den gang Jessheim var en tilstand med felles referanser å samles rundt. 

Jessheimpuls har fått tilgang til en fotoskatt via kollega Bjørn Hytjanstorp i Eidsvollpuls. Han sitter og digitaliserer gamle negativer, og nå er det Erik Øsmundset sin tid ved Jessheim-kontoret til EUB som får digitalt liv. Takk til Erik Øsmundset for lån av hovedbildet.

Jessheim stadion var en gang et samlingspunkt for store og små fotballentusiaster på Jessheim, og sesongen 1980 var intet unntak. Og da det nærmet seg innmarsj var det folkevandring fra kafeteriaen inne på Idrettens hus og bort på tribunen mens man balanserte kaffekopp og et visst antall wienerpølser eller vafler på sin vei opp på tribunen.

IDRETTENS HUS: Mang en revy, mang en bridgekveld og mange fotballkamper og annet har vært arenaen ved Idrettens hus. I sin tid skjenket av Karl Norbeck, verdens sterkeste mann og sirkusdirektør med røtter i – og hjerte for – Jessheim. Og fysisk fostring var en del av hans agenda.

Leste du forresten denne?

Karl Norbecks mørke side

Innmarsj

Hovedbildet til denne teksten er fra innmarsj i 1980, Kisa-kaptein Svein Blaker leder troppene ut på gressmatta mens det skrek i de gamle høyttalerne som hang rundt om på mastene som omkranset stadion. Det spraket helt sikkert i en feiende flott marsj mens heltene i gult og grått jogget ut på gresset.

På bildet ser vi Svein Blaker (t.h.), målmann Tore Brenni, to ikke navngitte spillere, Hans Alstad, John Sylte, Pål Fossum og Terje Rogne (bakerst).

Svein Blaker

Vi var mange som hang på gjerdet, og undertegnede fikk faktisk samme type fotballsko som helten Svein Blaker hadde – Pony Cosmos, som var i det mykeste skinn. Hver eneste feilpasning (det var mange av dem) føltes som om man sparket ballen barbeint.

Svein Blaker sies å være en bedre håndballspiller enn fotballspiller (og han gikk for å være en meget god fotballspiller), og Svein var toneangivende på et godt herrelag for Ull/Kisa håndball i mange sesonger også. Dette var på en tiden også Jessheimhallen var et samlingspunkt og stedet å være i helger.

Alle var i Jessheimhallen og på Jessheim stadion i sin tid. Lokale spillere skaper engasjement og lojalitet, blir det sagt. Så var tilfelle den gang da.

KARAKTERISTISK: Svein Blaker i karakteristisk skuddposisjon i Jessheimhallen.

Historiens gang

Vi er alltid blitt fortalt at historien gjentar seg, så kanskje kan Ull/Kisa sine fotballherrer atter få fotfeste i befolkningen slik at det blir bra oppmøte på stadion.

Men – apropos historiens gang – så er det noe med estetikken fra 70-tallet som aldri helt har sluppet taket.

En overskrift på nettstedet «Min mote» fanget for en tid tilbake oppmerksomheten. Ikke at «Min mote» er det foretrukne tidsfordriv, men sakens innhold var en del av oppveksten til mange av oss – nemlig platåskoenes posisjon i motebildet. Platåskoene har fått en renessanse i motebildet, kunne vi lese.

Mulig det var et blaff, men så sto i hvert fall skrevet.Barske saker

Vi som er barn av 70-tallet er på sett og vis merket for livet når det kommer til nevnte estetikk, selv om platåskoene aldri kom innenfor dørene i Karibakken 6.

På 1970-tallet var den enkleste måten å komme seg opp og fram her i verden å gå til innkjøp av platåsko. Men det var ikke derfor jeg hadde så sabla lyst på den type fottøy.

For en liten pjokk gutt var det så sabla tøft å se Vegard Sand og Pål Jakobsen – med håret et godt stykke nedenfor ørene – vandre oppover Karibakken.

På beina hadde de (i hvert fall Vegard) barske platåsko og bukser med sleng på radius med en ballkjole.

Det ble ikke tøffere for en liten tass med litt for tung bleie og konstant snørrbart.

Vegard Sand

Vegard Sand hadde ikke skolesekk heller. Han hadde bag som hang over skulderen i ganske lang reim. Litt sånn raddis i framtoningen.

Men å få platåsko eller bag med lang reim kunne vi bare se langt etter hos oss. Argumenter vi ikke kunne trumfe var at det var lett å tråkke over hvis man gikk med platåsko, og bag med en rem kunne føre til at ryggraden ble svai som en s, sa mor Kari.

Mas hjalp ikke

Det hjalp ikke å mase heller. Det var døve ærer over overalt i heimen på disse punktene. Men jeg fikk i hvert fall prøve platåskoene til Vegard da jeg var nede og lekte hos Jørn Petter. Det vil si, jeg stjal meg til å låne dem.

Men tresko skulle vi absolutt bli påprakket. Det og catalinajakke. Verden var urettferdig. Blodig urettferdig.

Elsker estetikken

Estetikken fra 70-tallet hadde noe stilig over seg. Målt opp mot 80-tallets voldsomme volum – være seg hår, skulderputer eller ekko på trommene – så ville jeg valgt 70-tallet hver eneste gang: Opel Manta, Ford Taunus, Ford Granada, Honda 750 VFour, Ford Capri, Tomahawk-sykkel, Apache og polyester med lange skjortesnipper. Og skinnjakke med frynser på armene, selvfølgelig.

Vi snakker distinkt karakter, gjør vi ikke det da, selv om fotballshortsen var liten og kinnskjegget langt på den tiden?

Selv hadde familien en Mazda 818 på den tiden. Men den hadde den deilige brune 70-tallslakken. Og vi lå alltid på ei dyne i bagasjerommet de gangene vi kjørte langt av gårde på tur.

Så fikk vi heller glede oss over de gangene vi fikk sitte på i Jif Faraasen sin Opel Manta hjem fra slalåmtrening i Kvernlia. Vi sladdet gjennom Gjestadhagan, og vi følte at vi var med i en episode av Detektimen.

Mantaen til Jif var mørkebrun og brummet barskt og hissig. At det var plass til så mange unger samtidig er og blir et mysterium.

Hangen til estetikken fra 70-tallet handler ikke kun om nostalgi, selv om de brillene til en viss grad er på i skrivende stund. Men det handler om noe mer.

Kanskje det handler om tydelige valg i det som ble laget, i motsetning til 80-tallets firkantede og voluminøse uttrykk? Smak og behag, selvsagt. Men fornemmelsen av noe lekent og søkende er tydelig i estetikken.

Folk deltok på kultur

Vi kan også lese i en artikkel publisert av Universitetet i Oslo at «fra omkring 1970 la myndighetene mindre vekt på å spre kulturytringer skapt i sentrale byer ut over landet, og mer vekt på kultur med opphav i distriktene og på egenaktivitet. Folk skulle være deltakere, ikke bare tilskuere eller tilhørere.»

Les hele artikkelen«En ny kulturpolitikk» 

Og i en tid der Ullensaker kommune i sine tekster om framtidens Ullensaker legger vekt på frivillighet og involvering fra innbyggerne, så er det kanskje grunn til å tro at 70-tallet hadde mer enn stilsikker estetikk og fri barneoppdragelse? 70-tallet kjennetegnes også av at folk i økende grad deltok i kulturlivet.

Deilig å lese. Da var det andre ting enn platåskoene som gjorde at folk kom seg opp og fram.

Hjemmesnekret

Mutter sine tøfler, en sag og to biter av et grovt stykke treverk vi fant i garasjen gjorde susen. Fire spiker, og så ble det platåsko til bandøvingen på gutterommet.

Eller, det ble platåtøfler – i  tillegg til ei solid bøtte med kjeft på den handlekraftige skodesigneren.

Og det ble nye tøfler til mor Kari.

God helg.