Abonnenter
Kan verden bli som en grevling?
HELGEPULS/KOMMENTAR
¨Vi ser debatter på fjernsynet og diskusjoner på nettet. Det gamle ordtaket dukker plutselig opp fra underbevisstheten: Verden er som en grevling – svart, hvit og nærsynt.
Verden dundrer videre der ute. Rikspolitikere fratas verv og de fleste ettergås med lys og lykte for den største og minste sak i verden. Og i Amerika fyrer de med de store verbale kanonene. Og i Ullensaker er det litt kladdeføre i den politiske løypa om dagen.
Det er nesten litt urettferdig mot grevlingen å dra den inn i en tekst om debattklimaet og polariseringen som er tiltagende der ute.
Dette prakteksemplaret av et dyr, som i ny pels ser ut som den kommer spankulerende i smoking, er jo rolig som skjæra på tunet, stort sett.
Sjarm har den visst i rikt monn også.
Som pinnsvinet
Ikke er den aggressiv heller. Grevlingen er omtrent like defensiv som pinnsvinet, blir vi fortalt av gamle kollega Hallgeir B. Skjelstad.
Han sier også at det er en ren myte at folk gikk med kull i støvlene fordi grevlingen biter til det knaser.
Derfor kan vi kanskje se på grevlingen som motpolen til mye av det vi ser i det offentlige ordskiftet der ute. Eller, offentlig og offentlig – det er vel mer sånn at dem som hakker på hverandre i kommentarfeltene ikke riktig ser at de sitter og skriver nærmest for seg selv?
Utmattelsen tar oss
Utmattelsen tar oss fortere og fortere, så mens de fleste av oss bøyer av med «pizza og Derrick» (som gamletrener Erling Hokstad kalte passiv kos) hakkes det videre der ute på verdensveven.
Greit nok det. Vi andre har jo grevlingen.
Grevlingen er på frammarsj i Norge, og den beveger seg sakte men sikkert nordover. Jeg har kun sett grevlingen i korte glimt, enten ved at de lunter av gårde eller liggende som godt pumpede og livløse fotballer i veikanten.
Hat og kjærlighet
Hallgeir kan berette at de i England har et hat-kjærlighet-forhold til grevlingen. Folk flest elsker den, men bøndene anklager den for å spre tuberkulose blant storfe.
Grevlingen er det større pattedyret flest briter har et fysisk forhold til – urban som den kan være, sier villmannen Hallgeir.
Og da er det nok sånn.
HURDAL-GREVLING: Slik ser en real grevling fra Hurdal ut. Foto: Hallgeir B. Skjelstad
Kulinarisk snadder
Men grevlingen er mer enn nærsynt. Den er også på vandring og på jakt etter føde, gjerne i ei søppelkasse nær deg. Før i tiden spiste visst vi mennesker grevling.
Feit høstgrevling skal ha vært en delikatesse.
Men grevlingen har hatt nytteverdi for oss mennesker også. Pelsen ble brukt til barberkoster og skinnet til å lage vesker og seletøy av.
Barberkoster
Grevlingen er i slekt med snømusa. Jeg trodde det ikke sjøl, og jeg var nødt til å sjekke det. Det stemmer det. Grevlingen er i mårdyrfamilien, og der finner vi de andre norske medlemmene jerv, oter, mår, mink, ilder, røyskatt og – ja – snømusa.
Jerven er det største dyret i denne familien, men grevling-en er faktisk det største, norske ville rovdyret vi mennesker kan oppleve å ha rundt oss i nærmiljøet.
Vår venn grevlingen blir omkring 80 centimeter lang og rager 30 centi-meter over bakken. Om våren er grevlingen kun halvparten av sitt egentlige jeg der den stabber rundt og veier sju-åtte kilo.
Matchvekt
Matchvekt er 14 til 16 kilo. Men verdens tyngste grevling veide 32 kilo. Den ble fanget ved Moskva i Russland. Den måtte ha spist mye av sin favorittmat, meitemarken.
Grevlingen lever fortrinnsvis av meitemark og insektlarver, men tar også smågnagere, egg og unger av fugler som ruger på bakken, og av og til større dyr. Dessuten eter den en del røtter, bær og frukt.
I kornåkrene kan den gjøre ugagn ved å spise korn og ved å lage veier. Midt i åkeren kan den ofte ha liggeplasser.
Mytene
Hva så med mytologien og symbolikken?
Jo, ifølge Store norske leksikon er det slik: «I eldre tider tok folk mange steder varsel av hvor mye gress grevlingen samlet om høsten. Vinteren skulle få like mange frostrier som tallet av gressbunter grevlingen samlet i hiet.
Den må ha samlet en del gress høsten 2024.
For både vinteren – og kommentarene – får oss tidvis ti å fryse på ryggen.
PS! Litt mer trivia helt avslutningsvis:
Grevlingen har iblant uhorvelig lange ganger i hiet. En sannsynlig forklaring er at den bruker gangene som feller for meitemark – marken faller ned i gangene når de kommer for langt ned under jordoverflata.
Med andre ord: Grevlingen bor i en tunnel og har en meitemark i taket …
God helg.
