Hastverk i undringens tid

HELGEPULS/KOMMENTAR

Tenk så mye du går glipp av når du løper fra A til B og til C? Det er derfor jeg liker å sitte rolig på en benk når jeg er på farten.

Det gamle fotografiet av storebroren min taler for seg selv. Ved å sitte rolig og observere så fikk han en unik opplevelse så å si i fanget kun ved å sitte helt rolig.

I arbeidslivet er det blitt så effektivt og organisert at den sømløse (et skikkelig moteord jeg aldri har forstått hva betyr) arbeidshverdagen halter og hakker av gårde i all hast.

Arbeid er så effektivt

Visst er det vel sånn at vi som voksne glemmer å tenke oss om og faktisk evaluere hva vi holder på med fordi vi ikke har tid? Av og til i hvert fall?

Og det er som om man glemmer at det å undre og la seg forundre er en dyd av nødvendighet hvis man jakter innsikt i ens eget liv.

Hvorfor glemmer vi forundringens premie?

Og det er så lett å glemme at en benk eller en stubbe kan være like mye verdt som aromaterapi på spa, like verdifullt som samtaleterapi og kanskje nyttigere enn å haste til enda et planleggingsmøte eller diskusjon om noe du har glemt i det du går ut døren for å rekke et nytt møte.

Barn er nysgjerrige. Hvorfor blir de fleste voksne mindre nysgjerrige med årene? Eller er det bare sånn at man ikke tid til å være nysgjerrig?

Det er jo litt rart, for vi blir jo egentlig klokere med årene – selv om det ikke ser slik ut i kommentarfelt og i det offentlige rom til tider.

Vi blir jo klokere med årene?

Det å sitte rolig er en øvelse som blir mer og mer viktig i en verden som blir mer og mer effektiv og rask og tilrettelagt for at vi skal la beina gå som trommestikker i tannhjulet helt til vi blir for gamle og trege for systemet vi har klatret i gjennom et helt arbeidsliv.

Utenfor Veiberggården er det en benk som Knut Korsmo har gjort i stand. Det er favorittbenken til undertegnede.

Utenfor Veiberggården er det en benk…

Der kan man sitte i hjertet av Storgata og la seg forundre og begeistre av livet som foregår til høyre og venstre og tvers over gata.

Om det blir mer innsikt og forståelse av å sitte der? Jeg tror det.

Hunder er jo også nysgjerrige vesener, og det har vært spennende å oppdage Jessheim by til fots med en liten hund som følgesvenn; du stopper opp når hunden stopper opp, og du tar stier og små gater og veier som du ikke har spasert i på mange år – om noen gang?

Så er det jo et faktum at man ikke er i stand til å løpe så fort som man en gang kunne. Gudskjelov, er det kanskje lov å si.

Det gamle fotografiet fikk meg i hvert fall til å kjenne litt etter.

Så er det jo sånn at hurtigmat gjerne er dårligere på smak enn langtidsstekt?

Og hasteavgjørelser blir gjerne dårligere enn gjennomtenkte avgjørelser?

Sånne tanker kom da jeg stoppet opp litt.

Det er nesten så jeg ble forundret.

For vi er jo vanlige folk.

God helg.