Sirkusets mystikk

HELGEPULS/KOMMENTAR

Hva er det som gjør at sirkusets mystikk fortsatt eksisterer og fascinerer drøyt 160 år etter at det første sirkuset etablerte seg i Norge?

Lars Saabye Christensens diktsamling fra 2022 (Cappelen Damm) har tittelen «Arnardos dør», og det er lett å kjenne seg igjen i den følelsen jeg-personen har i diktet som boktittelen er hentet fra.

Saabye Christensen skriver (hele diktet lenger ned i denne teksten): «Men best husker jeg den brede døren med to håndtak, ett til høyre og ett til venstre…»

Arnardos dør

Han referer til inngangsdøren til Arne Arnardos hus på Gardermoen. Mener å huske at huset var grønt, og at den brede inngangsdøren med to håndtak var brun. Arnardo hadde jo vinterkvarter på Gardermoen i mange år, og den døra var en attraksjon i seg sjøl. Det var nesten slagsmål i baksetet på den brune Mazdaen da vi guttungene ville sitte på den «rette siden» for å se inngangsdøren til huset tydelig.

Døra var mystisk, noe Saabye Christensen skriver om i det samme diktet:

Lenge visste jeg ikke hva det skulle bety

Noe måtte det være

Det kunne være lite

Jeg brukte en hel barndom på

å tenke på Arnardos dør

Nå vet jeg det, for det er her jeg til slutt står:

Det er døren for oss som ennå ikke vet

om vi kommer eller bare går

Storgata

Vi har sterke sirkustradisjoner her i Ullensaker og Jessheim, med Arnardos tilstedeværelse og med Karl Norbecks tilstedeværelse i bybildet, og i disse dager er Jessheim manesjen for de tradisjonsrike Jessheimdagene – 10 dager med arrangementer, konserter og mange former for underholdning.

Ikke minst er Cirkus Arnardo på Jessheim med mange forestillinger helt fram til 18. august.

En gang gikk elefantene i Storgata vår – da de kom med tog til Jessheim og paraden med dyr, klovner, musikanter og annet som hører sirkuset til gikk fra stasjonen.

PARADERTE: En gang gikk elefantene gjennom Storgata på Jessheim. Det var da Cirkus Arnardo ankom vår lille by med tog, til forlystelse for unge og gamle. Foto: Thor Martin Furuseth

MED TOG: Cirkus Arnardo på Jessheim stasjon, årstall uvisst. Sirkusvognene til venstre i bildet. Arnardo hadde i mange år vinterkvarter på Gardermoen. Foto: Thor Martin Furuseth

I dag er det forbud mot bruk av eksotiske dyr i sirkus- og underholdsningssammenheng. NOAH har siden 1989 jobbet målrettet for dette forbudet.

Men mystikken rundt det omreisende sirkus trekker fortsatt til seg mennesker fra alle samfunnslag, og kanskje var det nettopp det som gjorde sirkuset til en attraksjon.

Folk fra høye og lavere lag i samfunnet fikk et avbrekk fra hverdagen i mørket under teltduken, og bevegelse og frihetsfølelsen av å være på vei et sted (videre?) er den dag i dag løftet fram i musikk og litteratur.

Kanskje er det dette Lars Saabye Christensen dras mot når han skriver om sirkus i flere av sine bøker?

Det er jo i så fall til å forstå det.

Også for oss klovner.

Arnardos dør

Sirkusvognene

langs gjerdet, hestene i hagen

Det gule gresset som ingen slo

før neste år og klesvasken

etter hver sesong:

Klovnens vide bukser, en bulkete flosshatt 

full av tårer, kollbøtter og to flate sko

På en annen snor hang smilene opp ned

mens latteren lå i en rusten trillebår

og kostet én krone stykket

Om høsten var det likevel ingen som lo

Men best husker jeg den brede døren

med to håndtak, ett til høyre

og ett til venstre

Lenge visste jeg ikke hva det skulle bety

Noe måtte det være

Det kunne ikke være lite

Jeg brukte en hel barndom på 

å tenkte på Arnardos dør

Nå vet jeg det, for det er her jeg til slutt står:

Det er døren for oss som ennå ikke vet

om vi kommer eller bare går

Lars Saabye Christensen, Cappelen Damm 2022