Vi som sto igjen på balkongen

SKRÅBLIKK

Jeg husker følelsen av å være den som ble stående igjen hjemme da de som var litt eldre dro ut på eventyr – til Nordbytjernet eller første skoledag.

Jeg var den lille hunden som måtte stå igjen på balkongen da storebroren min og de eldre ungene i Karisvingen og Karibakken begynte på skolen eller dro til Nordbytjernet alene for første gang.

Jeg husker de øyeblikkene fordi jeg fikk rift i sjelen hver gang de forsvant opp Karibakken, ut på Gamle Trondheimsveien og ut av syne.

Jeg sto igjen med rift i sjelen

Jeg mistenker at jeg var nærsynt allerede den gang, for det tok ikke lang tid før de ble borte for meg, storebror Ole, barndomshelt Bønna, Tom Erlandsen og Harald Thune på deres første skoledag.

Et slags The Beatles. Ikke fra Liverpool, men fra Karibakken og Karisvingen.

Moren min mente jeg var for vilter og litt for umoden til at hun kunne slippe meg ut av syne. Jeg håper hun mente ut av syne til Nordbytjernet og ikke til Døli skole. Helt sikker er jeg dog ikke.

Moren min mente jeg var for vilter

Men hver gang jeg ruller opp Forstrøms vei i Halden blir jeg møtt av blikket til en liten krabat som tror at verden skal forlate henne absolutt hele tiden. Som en Mingvase på balkongen står lille Asti og kaster lange blikk ut mot en verden som er så nær, men likevel så langt borte.

Det å ikke få være med er sårt for Asti

Det spiller ingen rolle at folkene i huset kun er ute med søpla. Det å ikke få være med er sårt for Asti.

Spøk til side: gjennom sommeren har jeg tenkt en god del på budsjettframlegget som rådmann Rune Hallingstad la fram for politikerne i desember i fjor.

Jeg har tenkt en del på budsjettframlegget til rådmannen

Hele budsjettet er fundamentert i det faktum at mange har det ganske tungt i Ullensaker; å leve i fattigdom er virkeligheten for mange barn. Vold i nære relasjoner er virkelighet i mange familier og mange barn har begynt å grue seg til første skoledag etter ferien fordi de ikke har vært på ferie i år – heller.

Det er helt sikkert lenge siden lærere ba elevene fortelle om hvor de var i sommerferien.

Jeg håper ingen spør. For det sitter folk der som gruer seg til å måtte svare.

Det sitter folk der som gruer seg til å svare

Jeg er glad for å bo i en kommune der det forebyggende arbeidet ut mot barn og unge har såpass gode kår som de har. Det har vært virkeligheten i de drøyt 20 årene jeg har jobbet som journalist i området. Måtte det fortsette! Og det gjør det.

Jeg digger nedtoningen av dyre ferier

Jeg virkelig digger at det er en slags nedtoning av tøffe og dyre ferier de siste årene. Trenden er å snobbe ned, selv om vi hver dag ser glipptak på sosiale medier nå gjennom sommeren. Men det er helt greit.

De er bedre å bli med enn å stå på balkongen, mener både Asti og undertegnede.

Sommeren 2018 gleder jeg meg over tre ting: jeg har ny jobb (ergo lite ferie), jeg har en gammel seilbåt og jeg får lov av mor Kari å dra til Nordbytjernet alene.

Og hver gang jeg ruller inn i Halden, så står Asti på balkongen og venter på meg. Drømmen er at dama en dag gjør det samme…