Smak av ekte honning – med krutt i

ANMELDELSE

Finnes det noe tøffere enn Honningbarna i den musikalske krigssonen i krysningspunktet punk og rock i Norge? Det skal godt gjøres.

Til alle som satt hjemme med hvitvin og høy stett i det Honningbarna fra Kristiansand (og en fra Halden) gikk på scenen, så kan vi berette at de gikk glipp av det som fort kan bli ett av de høydepunktene folk prater om i årene som kommer. Ikke veit jeg hva som traff oss, men at vi ble overkjørt fra aller første akkord av denne unge gjengen som rir halen av festivalsommeren som Peer Gynt under bukkerittet hersker det absolutt ingen tvil om.

Det er så vi er fristet til å ta i bruk klisjeen at det er håp for rocken – men det gjør vi vel ikke? Jo, vi gjør faktisk det. Hvorfor? Jo, fordi det er så tett, energisk og eksentrisk – og helhjertet – at energien smitter over på oss. Honningbarna biter seg fast i skinnleggen som en illsint terrier. Og de slipper ikke taket.

Interaksjonen med publikum er nesten en til en – og band og publikum blir en og samme gjeng i løpet av konserten. For et øs, altså.

Denne skribenten kjenner ikke alle låtene til Honningbarna inngående, men det gjør liksom ingenting. Vi blir dratt inn i stormens øye enten vi vil eller ikke. Det er nok å se uttrykket i ansiktet til Bjarne, og det er er nok å se tilløp til såkalt «mosh pit» foran scenen – altså at publikum hopper, danser og knuffer til rytmen av musikken.

Konsertkvelden fredag ble sparket i gang så til de grader, og det er så man vakler bort til den lille scenen der El Cuero går på etter Honningbarna.

Jessheim fikk smake på ekte honning. Og det av et ekte band med tøffe låter. Og takk for det! Snakk om å erobre nytt territorium. Med honning.

Øyvind Mo Larsen og Eirik Uhlen (foto)