Delikatesser med kraft

 AMUND MAARUD & LUCKY LIPS: «Perfect Stranger” (Snaxville), 9 spor, Spilletid: 34.28.

Godbitene fortsetter å strømme fra Snaxville Recordings i Skaubygda. Nå har Amund Maarud samlet et knippe unge, lovende musikere rundt seg. Han leder dem gjennom en variert og kraftfull samling låter.

Fellesnevnere er inspirasjon fra rotekte sjangere som blues, folk og rock, sobre arrangementer som utnytter formatet til fulle, og solid musisering. Maarud synger ypperlig her, og spesielt i albumets mest spennende låt, den finurlige og uventet varierte «Don’t Tell Me How To Spend My Time». Den skifter stemning flere ganger, men flyter ubesværet og bejaende fra start til mål. Blant hans beste komposisjoner.

Lucky Lips, som bandet heter, ligger hele veien tett på Maarud, som selvsagt tar helt av med delikate gitarpartier når det trengs mest. Stian I. Sveen (lap steel, dobro, gitar og kor), Malin Pettersen (sang), Pål Emil Storm-Berg (trommer og perkusjon), Erlend Skullestad Holland (bassgitar, kontrabass og kor) og Even Reinsfelt Krogh (banjo) leverer ypperlig.

Tittelmelodien, den behagelig vuggende «Perfect Stranger», er en fin duett med Maarud og Malin Pettersen. Melodiøst og vakkert, med en aning meksikansk preg. «Indian Butterfly» ligger i samme, behagelige leie, men har mer trøkk, og løftes av enda en fin gitarsolo.

«Daydream» er rene balladen, litt tyngre og med kløktig koring som gir en ekstra dytt. Intenst og med treffsikker banjoplukking, avløst av en gnistrende gitarsolo.

«My Guitar» er mer løssluppen, røff rytme og kraftig driv. Dette er rene gode, gammeldagse heavyrocken. Boogie! Albumets svakeste spor, men selvsagt godt gjennomført.

«Going Home» er inspirert av Lars Saabye Christensens dikt «Nedenom og hjem». Litt sorgtung, med en nydelig melodi og sterk sangprestasjon av Maarud og Pettersen. Her kommer steelgitaren også fint til sin rett.

«Translate My Instructions» innledes mørkt og nesten litt truende, med tung bass og kraftige trommer. Låta får snart fint driv og lekne rytmer. Inspirert og spennende gitarspill her også.

«Carry Me» avslutter denne kraftpakka. En slags gospelvending med mye humor, heftige rytmer og solid trøkk. En høytidelig gitaroutro tar plata helt i mål.

Altså: Et album å seile ubesværet inn i høstmørket på.

Rune Westengen