Helgepuls
Den deilige bluesen i Malmø
November har bitt seg fast og gnager på hælkappene våre. Og nå skal politikerne våre legge fram budsjettforslag for 2019 snart. Det er på tide å stikke.
Jesus gikk ikke på vannet hver dag han heller, pleide onkelen min å si mens han skjenket seg en syltynn konjakk til Lørdagsrevyen. Han var fra Kampen i Oslo og sa «sjanitar» istedenfor janitsjar. Faren hans var brannmann og måtte amputere begge beina fordi han gikk altfor mange år i altfor trange og stive skinnstøvler som var en del av uniformen.
Det eneste vi har amputert akkurat nå er tankene om at tåken over Jessheim er godt for noe. Det er den ikke akkurat nå, selv om noen vil bygge tåkeskrapere i sentrum av byen vår.
LES: Lanserer monumental portal til byen
BALLETS DRONNING: Ikke akkurat…
Jeg føler meg som Asti når tiden er kommet for å ikle seg den teite strikkevesten igjen. Så vi drar. Med halen mellom beina.
Tåka over Jessheim er ikke godt for noe nå…
Og her sitter vi og ser landskapet i Skåne åpne seg foran øynene våre. Vi har klatret oss over Frillesås og får inn «Radio Vinyl» på FM-båndet. Dette smaker av kontinentet, sier jeg mens meliskulene fra kanelbullen jeg smatter i meg spruter ut over dashbordet som var de skutt ut av en maskinpistol.
Hjemme regner det og menneskene går som pingviner mellom butikker og hus i den svarte fredagen. Vi ser ikke svart på noe som helst der vi parkerer ved foten av torsoen og kjenner lukten av havet. Vi går ned til stranden, men dropper å vasse i skumringen. Andre får vasse i tilbud på ting de egentlig ikke trenger og som mange av butikkene egentlig ikke har råd til å gi.
Hvorfor Malmø? Og hvorfor nå? Fordi det er viktig å stikke av for å få et annet perspektiv på ting. Og fordi jeg fant igjen et klipp fra YouTube for et par uker siden.
Plutselig står vi og henger på første rad igjen
Klippet lokker meg over den mentale kneika, og jeg står plutselig og henger på gjerdet på første rad i Karlstad og Malmø igjen.
HELSINGBORG:
Det var der vi hang og ventet på Thåstrøm og hans svartkledde, industrielle bande musikere. Det er noe med smaken av ubetinget og barnlig forventning til øyeblikket vi står og venter på
Tilbakeblikk:
Vi står på første rad i rustikke Nôjesfabriken i Karlstad, har ladet opp med bulldog ipa og snakker med Levi om hvordan vi tror denne konserten kommer til å bli.
En murstein av en sang
Det er konsert nummer tre i rekken på denne turneen. Vi kan settlisten utenat og vet at Thåstrøm åpner med «Bluesen i Malmø» – en murstein av en sang.
Bandet som svarte siluetter foran englehvit bakgrunn. En loop begynner å gå. Vi ser på trommisen (han ligner på en fyldig utgave av Stig Helmer i Selskapsreisen).
Bassist Ulf «Rockis» Ivarrson står bredbent og venter. Så dundrer han inn på det som må være Skandinavias tyngste G-akkord (1.11 i vedlagte videoklipp).
Bandet er en tung motor
TIDLIG OPPMØTE: Det er viktig å være tidlig ute for å kunne henge på første rad. Dette er fra folkeparken i Husqvarna i Sverige. Damen er Hege fra Kongsvinger.
Bandet er en tung motor. Kompet går. Så kommer han. Den frenetiske eksentrikeren fra Rågsved, ridderen av Ebba Grön, kongen av Imperiet, og industrirockens nordiske overdrive. Kong Joakim.
«Klokckan två på natten/öppet fönster/ännu ingen måne som lyser över spåren/ det ä december…».
Klippet fra Vega er den aller beste versjonen av «Bluesen i Malmø» fra hele turneen høsten 2017 (jeg har sett alle åpninglåtene på youtube).
Jeg så tre konserter live, og lille Vega i København fikk den tyngste og mest sømløse av alle åpningslåtene. Vi så ham i Malmø dagen etter, og den versjonen var ikke langt unna innertieren i
København. Så har han da også et nært forhold til begge byene. Vi så ham i Fredrikstad og vi så ham i Husqvarna og Helsingborg. Vi har diagnose. Vi er klar over det.
De små øyeblikkene
Poenget er at det er disse øyeblikkene som tar oss gjennom den grå tåken i november. Og vi gleder oss allerede til ny runde.
Og vi priser oss lykkelige over at vi fortsatt er i stand til å glede oss over de små tingene i livet.
Så er da også de små tingene blant de viktigste – som når han synger «ut med hunden» i nettopp denne sangen. Hvorfor det er så magisk kan jeg ikke forklare.
Det er bare en liten styggvakker detalj (2.50 i vedlagte videoklipp) som gjør en sang til noe mer enn en sang. Et lite øyeblikk han har lagt merke til, og et øyeblikk vi biter oss merke i.
Nå er jo ikke disse øyeblikkene livsviktige med tanke på å overleve. Men det handler jo om bensin i hverdagen dette her.
Og det er nettopp det konserter og levende øyeblikk er. Bensin. Dynamitt. Øyeblikk vi husker.
Bluesen i Malmø er i hvert fall full tank. Og vi trenger den bensinen vi kan få.
God helg. Og bruk byen. Samme hvilken by du er i.