Fra Ullensaker til Ullared 2

Så skjedde det igjen. Men sjokket var ikke så stort som forrige gang vi dundret innom Ullared.

Førjulstiden går i skjev bane rundt trær som blir pyntet tidligere og tidligere. Krangelen om hvorvidt det skal være kirkebesøk som skoleavslutning synes å ha avtatt noe, og på trappen til vårt herberge takker vi høflig nei i det Jehovas vitner spør om vi har lyst til å høre en slags juleberetning sett fra deres svarte pensko, som må være særdeles lite praktiske på glatta, tenker vi.

Men led oss ikke inn i fristelse…

Ramme alvor…

Det tenkte jeg da vi så skiltene langs motorveien lyse mot oss: neste avkjøring er til Gekås, eller Ullared om du vil. Stedet som har 69 kasser,  der besøksrekorden på en dag er 28.900 kunder, lengste kø målt utenfor er på 1,4 kilometer, rekordomsetning på en dag er 37,3 millioner kroner, bussrekorden for en dag er på 107 busser, der det selges 1,2 millioner jeans i året, 320.000 Ahlgrens bilar, 1,7 millioner flasker sjampo og 100 (!) millioner muffinsformer.

JULLARED: Vi blir møtt av et elektronisk nisseorkester ved inngangen til Ullared.

– Jeg trenger noen rammer, hørte jeg min egen stemme si.

Et lett sukk fra passasjersetet.

– Dette er ramme alvor…

Spøken slo ikke til

Spøken slo ikke til.

– Og så har de jo veldig billige husholdningsartikler, fulgte jeg opp…

Kun lett rulling med øynene og stillhet fra passasjersetet

– Korv med potetmos var slett ikke verst heller, prøvde jeg og tar av fra motorveien i mitt synkende skip.

Jeg mener, hvor stort kan sjokket bli all den tid vi var innom Ullared rett før jul året før. Da hadde vi visst lovet minsten at «Ullared skal bli» i et bevisstløst øyeblikk for et drøyt år siden.

LES: Fra Ullensaker til Ullared

Vi skjelver i benklærne

Vi ruller inn på parkeringsplassen. Beskrivelsen fra året før passer i år også:

«Det er så vi skjelver i benklærne i det vi parkerer. Så faller det en nærmest bibelsk ro over pilegrimen fra Jessheim i det jeg løfter mine imaginære steintavler ut av bilen og skrider mot avgrunnen så tappert jeg bare kan. Med en klar målsetting om ikke å ryke på muffinsformer. Jeg vil ikke bli statistikk på den måten. Vi stuper inn, kjører bilcross med handlevogn som våpen og skritter – synes handelvognas Martin Schanke sjøl – rakrygget og lett til sinns ut døren til den andre siden.»

Vi nærmest plystrer underveis

Forskjellen er at vi i år føler oss mer hjemme fordi vi vet hvor forskjellige varer og nips står. Det er nesten så vi tar oss selv i å plystre underveis i handlevogn-racet som pågår.

LAND: Parkeringsplassen er stor som et lite land. 

Og der andre åpenbart setter handlerekord – de handlevognene må da være mye større enn vogner andre steder? – så setter vi det som må være norsk rekord på Ullard.

Vi klokker ut på 17 minutter, og da har vi favnen full av rammer, nips og husholdningsartikler. Tilbake i bilen, vi fyrer opp romskipet og raser de tre milene tilbake mot E6 ved Varberg.

Vi fyrer opp romskipet

Alt i alt en opplevelse vi helt sikkert kunne vært foruten, men som for så vidt ikke har gitt varige skader.

Og kanskje trykket og adrenalinfylt stemning inne i de svenske skogene gir oss en slags ro når vi er tilbake på Østlandet og fortsatt har 10 dager av førjulstiden hjemme på Jessheim.

Den eneste som kom litt skeivt ut av hele opplevelsen var hun som fikk nye klær til jul. Den vesten kunne nok snøkrystallen fra Portugal vært foruten…

God helg.

ULLAVEST: Strikkevestens nye eier synes gaven var alt annet enn morsom…

PS! Litt venting blir det selvsagt når man er på Ullard, 17 minutters sprint til tross. Svenske Daniel Norgren synger om å vente i denne nydelige perlen.