Alt for Jessheim og Ull/Kisa

Av Elisabeth Østby

– Det skjer noe med hjertet mitt når jeg nærmer meg Ullensaker og byen min, Jessheim, sier Nina Dønnum. Vanntårnet på Langelandsfjellet er selve symbolet på at jeg er hjemme, og hjertet banker litt raskere.

Det er rare tider nå, og vi trenger konstruktive vitaminpiller der vi kan finne dem. Nina Dønnum er en vandrende vitamininnsprøytning som sprer om seg med framsnakking, engasjement og som tar i et tak der det er behov. Hun har gjort mye for håndballen i Ull/Kisa, og hun er god ambassadør for byen vår.

Vi publiserer i dag et portrettintervju som ble publisert i magasinet Glimt fra Ullensaker våren 2019. God fornøyelse.

«Alle» kjenner Nina

Nina Dønnum er et navn jeg har hørt mange ganger. Nå har jeg også møtt henne, og jeg skjønner at mange har et forhold til denne dama. For her er det mye futt og tæl, humør og latter.

Nina har hatt stor betydning for Ull/Kisa håndball, og blir omtalt som Loppetassens mor. Alle barn som spilte håndball på 70-tallet har antakelig hatt denne dama som trener.

Selv var hun den første håndballspilleren på Ull/Kisa som ble tatt ut til landslagssamling.

Bondelandet

Nina kom til Jessheim for første gang da hun var ni år.

– Vi levde en slags nomadetilværelse fram til da, smiler hun.

Med en far som jobbet i Forsvaret blir man utplassert mange steder, og familien kom fra Stockholm til Jessheim med tok.

– Da vi endelig gikk av toget på Jessheim Stasjon hadde jeg mest lyst til å hoppe tilbake på toget igjen, for det som møtte oss her var lukten av fjøs og lyden av griser som hylte og skrek oppe i Storgata. Da var det jo slakteri der, minnes hun.

– Jeg møtte en gang en gris som hadde rømt, og da rømte jeg også. For på dette stedet skulle ikke jeg bo!

Men familien ble, og de flyttet inni. Luftforsvarets borettslag i Ole Reistads vei. Og det skulle vise seg at Jessheim ble et fantastisk sted å vokse opp for det unge jenta

Idrettens gleder

– Det aller beste var idretten. Oddvar Jensen, som senere fikk kulturprisen på Jessheim var en helt fantastisk ungdomsarbeider. Han skapte et utrolig miljø for barn og ungdom på friidrettsbanen, og vi fikk holde på med alle aktiviteter vi ønsket.

Etter hvert gikk Ninas idrettsinteresse over til håndball, og som 16-åring ble hun tatt ut til damelaget.

– Dette var nok håndballens storhetstid, sier hun.

–Vi rykket oppover og oppover og kom oss til nivå 2 som da var det nest høyeste nivået. Jessheimhallen var stappfull under hver kamp.

Barry sponset

Nina har spilt tusenvis av håndballkamper, og noen få har brent seg fast i minnet.

– Jeg husker at vi var med i NM. På den tiden foregikk alt ute, og vi skulle spille mot BUL som lå i 1. divisjon. De trodde nok at de bare skulle en kjapp tur innom Jessheim før de skulle ose videre, men det endte med at de fikk seg en skikkelig kalddusj på asfaltbanen på Jessheim barneskole, sier Nina.

Oslo-laget ble slått av det som i deres øyne var en gjeng bønder, og Kisa-seieren var faktisk en liten sensasjon som til og med ble omtalt i nasjonal presse.

– Dermed kom vi oss videre i NM, og vi trakk et nytt lag: Freidig i Trondheim.

– Men vi hadde ikke penger til å komme oss til Trondheim, og trodde vi måtte slå fra oss tanken om å reise til Trondheim…

Da kom selveste Barry Matheson på banen. Han ble den første sponsoren som Ull/Kisa håndball noen gang har hatt, smiler Nina.

SPONSORJAKKE: Barry Matheson ble den første sponsoren som Ull/Kisa håndball noen gang har hatt, og de fikk gule jakker påtrykket «Barry Matheson Music Production».

Stolt gjeng

–Det var litt av en følelse skal jeg si deg. Når vi gikk av flyet i Trondheim og gjorde oss klare til kamp var vi i ekstase.

Marit Wiig ble Kisa-jentenes toppscorer med ett mål.

– Hun scoret på straffe, og vi tapte 18–1, skratter Nina.

– Men for oss gjorde det ingenting. Den opplevelsen har vi tatt vare på resten av livet.

NM-SPILL: Stolt gjeng på vei til Trondheim for å spille kamp i NM. Nina Dønnum nummer tre fra toppen. 

Loppetassens mor

Nina jobbet ni år som lærer på Jessheim skole før hun ble hentet til Håndballforbundet i 1991. Der var hun i 25 år. Hun startet med å lage en spillenøkkel for minihåndball.

– Vi begynte med fire lag, der Ull/Kisa selvfølgelig var ett av lagene, smiler hun.

– Målet var å komme fram til et så tidsbesparende opplegg som mulig. Vi begynte med innmarsj, før lagene spilte mot hverandre. Til sammen tok opplegget 3,5 timer.

I dag heter dette Loppetassen, og er for de minste spillerne våre, og mer enn 500 lag er påmeldt hvert år.

HISTORIE: Her ser vi bilde fra den aller første håndballskolen i regi av Ull/Kisa. Nina Dønnum som instruktør for mange av jentene som fortsatte opp til seniornivå.

Da Nina jobbet som lærer, lagde hun og en kollega – Kari Jørstad – en slags håndball-SFO for 3. klassinger. Etter hvert utvidet de opplegget til turnering i Jessheimhallen, og den første håndballskolen i Ullensaker arrangerte de i gymsalen på Allergot ungdomsskole.

Støttespillerne

Man trenger en god dose godt humør for å takler alt livet har å by på. For Nina har som mange andre fått smake på både de lyse sidene, men også på de tunge og mørke.

Hun var gift med Arild «Aja» Dønnum som døde etter lang tids sykdom i 2015.

Aja ble kåret til Ull/Kisas legende nummer 1 i 2016 for sin innsats som spiller på A-laget fra 1966 til 1981.

– Tom Lund i Lillestrøm prøvde hardt å få Aja til å melde overgang. Vålerenga var også ivrige etter å få underskriften hans, minnes Nina.

Tro mot klubben

LEGENDE: Arild «Aja» Dønnum er klubblegende nummer en i Ull/Kisa-fotballen.

Men Aja var tro mo klubben i sitt hjerte. For ham var det kun Ull/Kisa som gjaldt.

– Selv om Aja gikk bort altfor tidlig, hadde han levd et liv, sier Nina, som også opplevde å miste et barnebarn i 2012. Jonas tapte kampen mot kreften, og det er fortsatt vondt å snakke om akkurat det.

Men Nina snakker gjerne om hvordan klubben og enkeltmennesker i Ull/Kisa sto fram og støtte de etterlatte.

– Blant annet har brødrene Truls og Ola Jørstad betydd mye for oss. Jeg var stolt av klubben som ung, og enda stoltere som voksen dame, sier Nina.

– Jeg går i borgertoget hvert år, og bærer vår gule og grønne drakt med rak rygg og hevet hode, smiler hun.

Nina gleder seg også over framgangen barnebarnet Helene Dønnum Veum har på fotballbanen. Helene har gjort seg bemerket på aldersbestemte landslag og spiller i dag for LSK Kvinner.

IDRETTSGENER: Helene Dønnum Veum har idrettsgener å slekte på.

Aktiv tilværelse

Nina Dønnum lever en aktiv hverdag.

– Det er viktig å holde seg aktiv, sier den relativt ferske pensjonisten.

Hun sitter i hovedstyret i Ull/Kisa. I tillegg er hun engasjert i Røde Kors der hun sammen med flere frivilllige er med på å holde liv i Røde Kors Ullensaker bruktbutikk som holder til i Magasinleiren her på Jessheim.

– Det er en frivillig jobb som er helt suveren, mener hun.

– Og så går alt overskudd tilbake til stedet jeg elsker, nemlig til lokalmiljøet. Barn og barnebarn betyr aller mest for meg, og de er også med på å holde meg aktiv, smiler hun.

Verdighet

– Det er mye bra i kommunen vår, smiler Nina igjen. Men å bli gammel her har jeg liten lyst til. Selv om jeg antakeligvis ikke har noe valg.

Første innblikk i eldreomsorgen fikk hun da mannen Arild (Aia) ble syk.

– Hans to ønsker var å se på Ull/Kisa trene og at noen leste sportssidene i Romerikes Blad for ham. Men det finnes ikke noen form for aktivitet eller system for de eldre. Alle andre samfunnsgrupper har tilrettelegging etter behov. Hvorfor er det ikke slik for eldre?

– Mitt inntrykk er at de plasseres på oppbevaring før de skal dø. Er vi ikke mer verdt enn som så? Nå bruker Nina mye tid på sin venninne som har Alzheimers.

– Jeg lovet henne at jeg skulle ta vare på henne da hun ble syk, og sammen med familien hennes gjør vi så godt vi kan. Det er små ting i hverdagen som kunne gjort livet så mye bedre for dem, men som sagt: de er kun på oppbevaring.

Mer ros!

– Uansett så er Jessheim mitt hjem og mitt hjerte. Vi er heldige som har noen sterke mennesker som for eksempel Tore Kværner, som ønsker å ta vare på det historiske i byen vår, samtidig som det skal utvikles på best mulig måte.

– For er det et sted som utvikles så er det jammen her, og det er morsomt. Vi må vite å sette pris på de menneskene som gjør noe for byen vår.

– Jeg skulle ønske at vi ble flinkere til å rose hverandre og å snakke hverandre opp. For vi har så mange og mye å være stolt av i den fine kommunen vår, avslutter Nina.