Kontakt oss

Helgepuls

Bratthenget som oppdro oss

Publisert

Den som ikke vet hvordan frykt ser ut har aldri mistet kontroll på isen i Randbydalen skisenter. Den kneika knakk oss og bygde oss opp igjen hver eneste vinter.

Skianlegget i Randbydalen (diskusjonen om det er Ramby eller Randby har pågått i årevis, men vi skriver Randbydalen) ligger som et spøkelse i det lille dalføret mellom Algarheim og Borgen. Vinden i grantrærne høres ut som alpinister som passer i høy fart.

Skarpe kanter og høye skuldre

Nå er det bare vinden som skyter fart i bratthenget i Randbydalen, vårt Mount Everest og manndoms- og kvinnedomsprøve hver bidige vinter. Skarpe stålkanter og stivt blikk og høye skuldre var ikke alltid en vinnerresept på blå is akkurat der flate blir brattheng.

Dere som gikk og speidet etter minusgrader

Tapre og standhaftige sjeler gyver hvert år på med krum hals for å legge kunstsnø i det øyeblikk de kjenner lukten av minusgrader. De blir som ville dyr, og slik har det vært siden første gang snøkanonanlegget ble fyret opp i 1983.

1983: Snøkanonannlegget i Randbydalen ble fyret av primus motor Ragnar Østby, med høytidelig overrekkelse der ordfører Hafstad var til stede.

Dugnadsgjengen og de som til alle tider har lagt kunstsnø i bakken har gjort en kjempejobb. Få timer hjemme mens det står på, og blikket konstant rettet mot himmelen eller gradestokken.

Hatten av til alle dere som satte dere i bilen bare dere trodde at det var blått dere så på gradestokken. Og hatten av til alle dere som legger snø der ute i dag.

HELTER: Dugnadinnsatsen i Randbydalen skisenter har til all tider vært formidabel. Vi lar disse hedersmennene være en eksponent for akkurat det.

Denne sesongen var det umulig med snø i Randbydalen, men det er ikke lenger siden de standhaftige snøleggerne var nesten først på Romerike med åpen alpinbakke.

Lite minner om heder i 2020

I 2020 er det lite som minner om gammel heder og ære i bakken som fostret Ole Kristian Furuseth og en liten hær av målbevisste alpinister med tinnpokaler i sikte og frykt i blikket. Ole viste at det var mulig å bli god selv om vi bodde på flatmark. Og hvert eneste klubbmesterskap sto vi på kulen for å se hvordan vår mann med nasjonale medaljer håndterte det de fleste av oss slet med – bratthenget.

Tinnpokaler i sikte og frykt i blikket

TAPPERT SMIL: Rune Erlandsen var blant dem knakk koden for å mestre bratthenget i Randbydalen. Det ble mer tinnpokaler enn frykt av sånt. Foto: Tom Stalsberg

Vi forsøkte og forsøkte, men hverken Ole Kristian eller en stille bønn kunne hjelpe oss i det vi nærmet oss bratthenget – der det alltid var klink is på kanten – i vårt kjære alpinanlegg.

Vi svelget tappert og kastet oss ut i løse luften

Vi svelget tappert og kastet oss så stilrent vi bare kunne ut i løse luften, og de aller fleste gangene ble vi samlet sammen som et fange ved i bånn av henget av tålmodige foresatte.

HOFTEKNEKK: Alle studerte teknikken til Ole Kristian Furuseth nøye under klubbmesterskapet i Randbydalen. Og stilrent var det allerede i 1983.

Nederlaget var et faktum hver tirsdag og torsdag kveld, og det tok mange år før vi lærte oss å mestre det store fjellet i det lille dalføret midt ute i ingenting.

Det hjalp fint lite at Jif Faraasen sto og skrek at vi måtte ha armene fram når vi skvatt som en sviskestein ut i henget med stjerten først…

Det hjalp lite at Jif Faraasen sto og skrek «armene fram»…

TOMT: Operasjonssentralen i heishuset har et snev av bedre tider over seg. Her hadde Stein Berge deltidsjobb en periode. Andre gikk dugnadsturnus.

Så smakte det da også ekstra godt av buljongen i varmestua da vi etter hvert erobret traseen og følte oss som kongene og dronningene på haugen – med øyne som tinnpokaler og skrubbsårene og blåmerkene på hoftekammen som ømme medaljer og en påminnelse om at det fortsatt er fjellet som er sjefen.

Det ligger en politisk bestilling til rådmannen inne fra de politiske partiene som styrer Ullensaker:

«Rådmannen bes starte et innledende arbeid med tanke på realisering av et helårs skianlegg i Randbydalen.»

Dette vil ikke la seg gjøre uten at det følger kroner og øre med den bestillingen fra politikerne våre, så det er egentlig bare å glemme hele dette initiativet i lang tid framover. Og i tillegg til å mangle penger å sukre bestillingen med, så er jo snøfattigdommen vi opplever her til lands ikke akkurat en katalysator for å gyve på et løft i Randbydalen.

300.000 var summen som måtte til for å løfte Randbydalen opp minst tre divisjoner i 1983. Det koster nok vesentlig mer i dag. Bare en utredning kostet vel 250.000 kroner…

Snøfattigdom og forfall

FORFALL: Det gamle skianlegget er slitent i nyere tid. 

Det var med et visst vemod å rusle på bakglatte støvletter og – fortsatt – respekt i blikket i det vi skottet opp på bratthenget for noen år siden. Den vesle åskammen var en oppdrager i den forstand at vi lærte å respektere naturen (overdriver nok litt nå…).

Men det var faktisk mye læring i å gå kast i kast ned det henget med skiene roterende som rotorblader på et helikopter over hodet fordi de hang fast i fangreimene. Ja, fangreimene…!

Hjelm var det ingen som brukte. Det var kun under utfortrening at sånt ble hentet fram. Det var topplue med dusk eller pannebånd som var vårt skjold mot elementene i 1983.

Skiene som rotorbladene på et helikopter over hodet ….

Vi priser oss lykkelige over å ha overlevd, og vi senker hodet i ærbødighet der vi står. Men klumpen i halsen er ikke forårsaket av frykt. Vi svelger litt tungt fordi vi går i ruinene av noe som hadde stor betydning i livet for 40 år siden.

Og vi kjenner litt på at får egen forgjengelighet puster oss i nakken. At det bærer utfor nå.

POKALER: Drømmen om tinnpokaler fikk oss til å overvinne frykten. USKs Hanne Herva Kristiansen hentet hjem en del pokaler. Her med konkurrent Anja Brekkan fra Strømmen. Dette bildet er fra Åslia, som ser ut til å overleve som skianlegg etter at grunneierne der ute går sammen om å få anlegget på fote igjen. Foto: Tom Stalsberg

Skyggen av gammel storhet henger over Randbydalen til tross for forfallet.

Randbydalen i vårt hjerte

Vi setter oss i bilen og setter kursen hjemover.

Det er helt sikkert nye brattheng å forsere der framme.

La oss kaste oss ut i det.

Takk for arrene

Med Randbydalen i vårt hjerte.

Takk for kampen. Takk for arrene.

Måtte du reise deg igjen.

Du også.

God helg.

Annonsering

Copyright © 2022 Jessheimpuls AS, Stort. 2, 2050 Jessheim. Org.nr. 920697143. Tilrettelagt av ASAP Media.