Skråblikk
Da vi alle vendte oss mot et slags mekka
KOMMENTAR
Vi kjente en kollektiv forventning da en av sommerens aller varmeste dager gikk over i kveld. Skuffelsen ble total.
Det var varslet total måneformørkelse natt til søndag, og vi som ferdes sør i Østfold på jevnlig basis så for oss et rimelig fett motiv: en blodrød måne som hang over Fredriksten festning i Halden rundt midnatt fredag.
29. september 2015 sto jeg ute på et jorde mellom Jessheim og Kløfta med en blodrød måne hengende over et natt-taust landskap som hvisket høstlige ord til meg med rimfrost som akkompagnement.
Den morgenen er direkte årsak til at jeg fortsatt spiller i band med gode kompiser, men det er en annen undergrunnshistorie som ikke har noe å gjøre med natt til 28. juli 2018.
Vi har samlet oss på høyden oppe ved sykehuset i Halden. Månen skal presse seg vei over horisonten 21.41 denne kvelden, og mannen som har tatt på seg oppgaven som nyhetsformidler på vår knaus over byen kan fortelle oss at månen akkurat nå henger over kroa på festningen og er på vei over horisonten.
Det drar ut i tid. Noen minutter blir til mange minutter, og kollektivet ved foten av sykehuset begynner å lure på om disen vil skjerme for hele den sjeldne seansen. Neste mulighet er om 100 år. Det spørs om det finnes nok tran til at vi får med oss den.
«Den har bare sving innom festningskroa for en øl.» er det et klokt hode som foreslår for å holde motet oppe blant flokken av fremmede, som nå snakker seg imellom som gamle kjente. Jeg føler meg litt som han som står sammen med de andre som blir stående igjen helt til slutt ved bagasjebåndet på Gardermoen fordi bagasjen vår ikke er kommet.
Vi har ingenting felles, men optimismen er det eneste vi har.
Og Asti begynner å bli skikkelig utålmodig fordi hun har parkert alle fire poter i ei maurtue. Du snakker om kosakkdans ved foten av sykehuset.
SPEIDER: Måneformørkelsen uteble for både to- og firbeinte natt til lørdag.
Men det er noe fint med naturfenomener som samler oss mennesker. Det handler om noe stort der ute i naturen, og den blodrøde månen som skulle ha hengt over Fredriksten festning er – selv med sitt fravær – en påminnelse om hvor små vi mennesker egentlig er. Vi strever i tannhjulene våre, men naturen går sin gang helt uavhengig av vårt lille bidrag.
Men paradokset er jo at vårt individuelle lille bidrag til en bedre verden utgjør en forskjell der ute. Vi ser det i vår restriktive bruk av vann i Ullensaker, og vi ser det i vårt felles engasjement mot plastemballasje i en verden som snart er pakket inn i plast.
Disse tankene går gjennom hodet til en skribent fra Jessheim i det månen nekter å vise seg over Fredriksten festning. Kanskje månen led samme skjebne som Karl XII for 300 år siden? Kanskje månen ble skutt ned på samme måte som svenskekongen?
DEN?: Ei gatelykt blir fattig trøst når månen uteblir.
Vi kan bare spekulere i det, for månen uteble. Og det eneste som gikk i bane i Halden fredag kveld var den lille hunden Asti, som forsøkte å kvitte seg med en liten hær av maur.
For den lille podengoen var det helt mørkt…
